Smedens slag i smia

Min oldefar Oluf Andersen (1860-1930) var smed og sanger, og bodde i Sundgata 7 med kort vei til Drammenselva og Strømsgodset kirke. Jeg ser ham for meg, der han med sin velpleidde bart, står i smia, synger og tramper like taktfast som hammerslagene.

Da Oluf giftet seg med Henriette Amalie var han smedsvenn, men om han slo seg fram til å bli mester forteller historien ingenting om.

Av Birgitte Simensen Berg

Ei smie er et verksted for produksjon og reparasjon av gjenstander av jern. Gårdssmia var en del av bondens selvbergingsøkonomi, mens bygdesmeden var lokalsamfunnets håndverksspesialist. Til skipsverft var det nødvendig med skipssmie, og på større industribedrifter var det gjerne ei velutstyrt smie.

Esse og ambolt
Jern som bearbeides flyttes fram og tilbake mellom essa og ambolten. Jernet varmes i essa, og formes mot ambolten. Til essa er plassert en blåsebelg eller vifte som gir god tilførsel av luft når jernet ligger i essa. Lufta ble blåst opp gjennom glødende kull. I gloa la man det jernstykket som skulle bearbeides, til det var blitt passe varmt til å bli hamret ut til det skal bli. Uthamringen foregikk på en ambolt ved hjelp av forskjellige hammere, meisler og tenger. Spiker ble laget ved å drive og trekke emnet gjennom stadig tynnere hull. Jernkvaliteten satte grenser for hvor tynn tråden kunne bli.


Stensmyren smie på Friluftsmuseet. Foto: Torkild Alsvik.

Hestesko og tanntrekking
Mange gårder hadde egen smie, og her kunne det bli smidd spiker, hestesko, hengsler og beslag, samt reparert jernredskaper. Flinke smeder laget kniver, ljåer og annet redskap.
Byer og tettsteder hadde sine smier, både fordi hestene trengte sko, men også tønnebånd, kniver, småverktøy, metallreparasjoner og annet. Smeden fungerte også som tannlege. Skrekk og gru.
Dagens smeder har det noen ganger som hobby eller som tilleggsnæring, mens noen få har det som hovednæring. De kan lage kniver, lysekroner og peisutstyr, store porter og dørbeslag. Smedene reparerer og kopierer også ofte gammelt smijern. De gamle håndverksteknikkene brukes fortsatt, men det tas i bruk moderne redskaper som effektiviserer produksjonen.

Smieflytting fra Stensmyren til Spiralen
– I hele fem generasjoner var forfedrene mine smeder. Sjøl var jeg såkalt oppslager, altså læregutt, forteller 88-år gamle, Guy Helge Stensmyren, som har vært anleggsarbeider. Det var hans far, Harald, som gav Stensmyrens smie til Drammens Museum, hvor den ble plassert på Spiralen.
– Det er bare ambolt og esse igjen i smia. Alt det andre er nok lagret et eller annet sted. Savner maskinene og redskapen vi brukte, som bøyer og bor og mye annet, forteller en litt skuffet Stensmyren. Han minnes at man på gården smidde og lagde blant annet treverk til vogner, sleder, redskap og seler. Og naturligvis ble ødelagt redskap reparert på gården. Hesteskoene ble kjøpt og hestene skodd på gården – ja, mange av hestene på Ytterkollen fikk nye sko på Stensmyren.
– Tror faren min hadde 10-12 håndverkere på gården, sier Guy Helge Stensmyren, som håper at smia på Spiralen snart får all smieredskapen på plass – slik at de besøkende får se hvordan smia opprinnelig så ut.


Knudsensmia i Rådhusgata 7 i Mjøndalen. Foto: Birgitte Simensen Berg.

Knudsensmia i Mjøndalen
Knudsens øksesmie ble startet av Karl Henrik Knudsen i 1896 i Mjøndalen. Han kom fra Bingen, der han hadde lært smedfaget. Han ble raskt kjent for å produsere økser av fremragende kvalitet.
Sønnen Odmund overtok rundt 1930, og drev opp smia til å bli storleverandør av økser til merking av tømmer. Merkeøksene ble levert over hele landet, og produksjonen kunne være oppe i 50 økser i uka. Odmund Knudsen drev smia fram til 1980, da var han 80 år. Sønnen Oddbjørn Knudsen har bruksretten til smia.
Knudsensmia ble Nedre Eikers valg til kulturminneåret 1997. Under kulturminnefestivalen ble essa fyrt opp, og Oddbjørn Knudsen, som selv hadde jobbet i smia i 13 år, demonstrerte hvordan arbeidet ved essa hadde foregått.
Bygningen fra 1906 er fredet. Smia ble i 1983 solgt for 30.000 kroner til Nedre Eiker kommune.
Besøk gjerne Knudsensmia i Rådhusgata 7 og se smedene i arbeid eller kjøp et unikt smedhåndverk lørdag 1. september fra klokka 10.00-1500. Da blir også historiefortelling av 84-årige Knudsen, samt servering av kaffe og vafler.

Glødende jern
Det er en hustrig kveld i Mjøndalen, så det er godt å komme inn i den varme smia, en trekantet bygning i murstein som ligger i krysset Rådhusgata og Storgata. Der brenner det godt i essa, og Øyvind Slottet Gammelsæter (16) og Sindre Moe (55) raker kullet i hvert sitt ildsted. Det gløder, flammer får tak og ilden stiger opp og ned etter hvor mye oksygen som blir tilført. Yngstemann har verneutstyr foran munn og nese, og øreklokkene er på plass. Når hammeren slår mot jern og ambolt kommer det en høy og gjennomtrengende lyd, som får ørets egen hammer og ambolt i raskt arbeid: lydbølgene vibrerer og setter trommehinnene i svingninger. Sjøl har jeg lyst til å legge hendene over ørene.


Britisk trekull er bra, da det ikke soter så mye og gir lite slaggstoff. Det er viktig at kullet brenner så rent som mulig. Her gjør Øyvind Slottet Gammelsæter og Sindre Moe klar essa – den ene skal smi et knivblad og den andre en blomsterkrok. Foto: Birgitte Simensen Berg.

Levende verksted
– Vi har åpen dør så å si i alle ukedagene. Pensjonistene er her på dagtid, mens vi yngre tar kveldsskiftet, sier Sindre Moe med et smil.
Han er selger på dagtid, mens Øyvind utdanner seg innen bygg og anlegg for å bli tømrer. Smedene i Knudsensmia lager gjenstander på bestilling, samt utfører reparasjoner av blant annet økser, kniver, ampelloppheng og takknekter.
– Produktene vi selger markedsføres gjennom jungeltelegrafen. Og vi viser dem fram på markeder og messer. I gamle dager lagde Knudsensmia rundt 50 økser i uka, kalt merkeøkser, som ble brukt for å merke de forskjellige eiernes tømmerstokker før dem ble transportert vannveien, forteller Sindre, som samtidig holder ett våkent øye på sin egen blomsterkrok, som godgjør seg i rødgule glør og det andre øyet på læregutten Øyvind, som er i full gang med å hamre til et knivblad med god presisjon.
Mine øyne hviler på veggene, hvor det henger bilder av de forskjellige merketypene som ble brukt på øksene. Flere økser henger på rad og rekke på veggen, samt annet verktøy av ymse slag – mye av det produsert i Knudsensmia.
Sindre skryter av 16-åringens gode fingerferdigheter og smiekunnskap. De traff hverandre første gang, da 16-åringen solgte ham en transportabel esse. Begge karene har nemlig esse enten hjemme eller på hytta.

Kreative hender med skitt under neglene
– Jeg skal bygge ei smie på hytta. Da jeg var liten var jeg med grandonkelen min og lagde kniver, og dette var morsomt, forteller en blid og engasjert Øyvind, som virkelig brenner for håndverksfaget, da han liker å bruke hendene og få skitt under neglene.
– Jeg har alltid likt form og farger. Og vært vant til skapende arbeid, da jeg er utdannet grafiker, forteller Sindre, som startet sin smedkarriere med å lage kniver:
– Fikk så smedkurs i julepresang, og der på Dovre lærte jeg grunnleggende smedarbeid. Etter kurset banket jeg på døra til Knudsensmia og ble én av gjengen.
Knudsensmia tilbyr også kurs: cirka 10 timer fordelt over tre-fire kvelder. Interessert? Ta kontakt med John Lystad på telefon 480 21 832. Ei mor og hennes datter har vært interessert, for som smed er kunnskap, presisjon og interesse viktigere enn rå maskulin muskelkraft.


Det hamres og dreises, og jernstykket blir til et vakkert og solid kunsthåndverk ved hjelp av kunnskap, tålmodighet og presisjon hos smedene i Knudsensmia. Foto: Birgitte Simensen Berg.

Korte, raske slag mot glovarmt jern
– Det er viktig å vite hvor man skal slå, så det er ikke behov for å være sterk. Korte, raske slag holder lenger på varmen til det glødende jernet. Arbeidstemperaturen på stålet er cirka 800 grader, smiesveisetemperaturen er cirka 1200 grader og i essa er det enda varmere, sier Sindre, som har på seg solide arbeidshansker.
– Man må være utholdende. Tåle varmen, være nøye og påpasselig, sier Øyvind, og smelter sammen stål og jern, som har fått rene flater ved å smøre på flussmiddelet borax.
Stål legges i midten med jern rundt. Når man skal lage en knivsegg, slipes jernet vekk, slik at knivbladet blir sterkt og lettslipt.
Kveldssmedene i Knudsensmia unner seg en liten pause, ofte med kaffe og kjeks, og understreker at ei smie som drives aktivt er helt unikt – det er levende håndverkshistorie – som bør tas vare på.
– På Dovre er det en toårig privatskole som tilbyr opplæring i smedkunsten, sier Sindre Moe, som legger til at det er viktig at det kommer ungt blod, som renner i Øyvinds årer, skal smedyrket fortsette i årene framover.
– Her i Knudsensmia er vi fra 16- til 84 år, og vi har det veldig hyggelig, sier Øyvind Slottet Gammelsæter, og åpner skapet for å vise fram hylla med kaffe og kjeks som står parat.
Døra til Knudsensmia er åpen, så det er bare å stikke hodet inn og hilse på, se og oppleve smedene i full gang med å smi den ene flotte gjenstanden etter den andre ved hjelp av den rødglødende essa, stålhard ambolt og treffsikre hammerslag.

Kurvmaker Kristian Stensmyren

Enken etter Kristian Stensmyren og datteren Hilda Thorby fortalte i 1989 til Drammens museum:
Kristian Stensmyren, som var kurvmaker begynte i smia, men flyttet over i en annen bygning 1928 som fremdeles (i 1989) står ikke langt unna der smia sto. I smia (rommet innenfor smia) beholdt han bandsag til å sage ut bunner til kurvene. Kurvmaker Kristian Stensmyren lærte faget av en blind kurvmaker, Oluf Jacobsen. Han bodde først oppi åsen ovenfor, siden giftet han seg og flyttet til Tønsberg. Kristian Stensmyren var også i Tønsbergb en tid for å lære mer.
Siden gikk han på «Kunst- og håndverkskolen». Etter hvert hadde han 10 – 12 mann i arbeid, og da han produserte blomsterkurver for fullt, solgte han til hele landet. Importen som tidligere hadde eksistert, opphørte.
Mye av utstyret til Kristian Stensmyren kom til håndverksamlingen på Maihaugen.


Et kurvmakerverksted er i dag vist i huset fra Korshorgen som er gjenreist på Temte gård. Foto: Torkild Alsvik.

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!