MED KANO GJENNOM FINNEMARKA

Finnemarka er navnet på området rundt Glitre, det store vannet midt i Drammens nordmark som nå er vannreservoar både for Drammen og andre kommuner. Navnet kommer av at det var mange finske innvandrere som bosatte seg her inne. Området er delt mellom Lier, Modum, Øvre Eiker og Drammen kommuner. Mange har tråkket stiene her inne, og mange har tatt seg fram langs store og små vann. For litt over 90 år siden padlet to unge karer i en selvbygget kano gjennom Finnemarka fra Skimten til Tyrifjorden, og i Drammen og Oplands Turistforenings årbok fra 1929 finner vi historien om den turen.

Av Liv Evju

Utsnitt av Norges Geografiske Opmålings kartbladet «Eiker», trykt 1926. Vi ser det store Glitrevannet midt på. Vakkertjernstua der Petter og Einar startet, ligger rett sør for Garsjø og rett øst for Breivrangen. Endepunktet Sandtjern ligger nokså rett sør-vest for Breiliflakene.

De to karene het Petter Kristiansen og Einar Evju. Petter (27) hadde bygget seg en hytte i marka, ved Vakkertjern i nærheten av Skimten, og sommeren 1927 gjorde han alvor av tanken om å bygge en kano, med spanter av asketre og overtrukket med seilduk, 3,5 m lang og 0,75 m bred. Hans beste venn Einar (22) var ikke sen om så slå til, da Petter foreslo å pakke sekken for en ukes tur, velge en rute hvor det var tett mellom vannene, og bære kanoen fra tjern til tjern.

Starten gikk fra Vakkertjern

Prøveturen gikk ut på å bære kanoen fra Vakkertjern og ned til Løken, padle ut på Vrangen, så bar de videre ned til Garsjø og tok seg opp igjen til Vakkertjern – den var vellykket. Dermed kunne selve turen begynne. Starten gikk siste uke i august, etter en regnfull sommer. Det våte været gjorde at det var rikelig med vann å padle i. For bæringen mellom vannene hadde de laget et system med å binde årene til tverrtrærne i kanoen, og med et par gode puter på skuldrene gikk det nokså greit.

Ruten gikk som sagt fra Vakkertjern via Løken og Vrangen til Mellomdammen, det nordligste av Solbergvannene. Derfra bar de kanoen over til Stordammen (Solbergvannet), og det var en drøy marsj. De ga seg god tid og hvilte underveis. Nord for Solbergvannet kom de til Ulevann, som ga dem en lang og flott rotur. Derfra gikk de i en halv times tid med kanoen over hodet til Vranglene, hvor det var så mye og så høyt gress langs bredden at de nesten ikke fikk kanoen på vannet. På koia Vranglestua (Vranglevollen) overnattet de, og neste morgen kunne de sette kanoen ut på Sandungen etter et par kilometers bæring. Derfra var det ikke langt til selve Glitre.

De padlet først over til Glitre gård på nordsiden på grunn av vindforholdene, før de tok seg østover til Damhagan. På plassen der var det telefon, så de fikk ringt hjem til engstelige slektninger, som hadde vært svært bekymret over turplanene.

Vidunderlig, men slitsomt

I den nordligste vika, Gørbuvika, gikk de så i land og bar kanoen over til Grunnvannet. Einar skriver: «Der var det aldeles vidunderlig, vi satt stille i båten midt ute på tjernet og bare stirret, vannet var glatt som et speil, ikke en krusning var å se, og gjenspeilingen fra åsene omkring var så klar, at vi kunne ikke skjelne vanngrensen.» Fra Grunnvannet ned til Saga var det nærmest bare en spasertur, og der overnattet de.

Fra Saga og nordover dalen opp mot Sneisene ble det en atskillig lengre tur, og de måtte hvile ofte. De bar jo ikke bare kanoen, men også hver sin sekk med mat og utstyr for en uke. De delte på jobben, slik at en bar begge sekkene mens den andre bar kanoen. Det var fin tømmervei, iallfall fram til Kløftetangstua. Hvilepausene brukte de til å prøve fiskelykken i Sneisebekken, men det var et usselt resultat. De fisket også i vannene underveis, men fikk ikke noe som var verdt å bruke stekepanne og smør på.

Da tømmerveien tok slutt, kom de inn i så tett skog at de var redde for at greiner skulle rispe hull i seilduken som dekket kanoen, men heldigvis unngikk de det. Lappesaker hadde de naturligvis med seg. Sneisene er fire lange, smale vann som ligger etter hverandre, så da ble det nesten ingen bæring. Over Hvalsputten kom de seg fram til koia ved Vesle-Nykjua, og her traff de et par bærplukkere som viste seg å være skolekamerater av Petter.

Disse karene rådet dem til å legge om ruten litt. Petter og Einar hadde tenkt å ta turen over Store Bomla til Sandtjern, men de andre mente det var bedre å ta Store Nykjua og Vesle Bomla. Det gjorde de, og Sandtjern var det siste vannet de padlet.

Einar Evju poserer med kanoen, som de to bar mellom vannene. Den viste seg å veie omkring 30 kilo og ikke 20, som de trodde. Foto fra Drammenskalenderen 2013.

Sandvollen

Der kom de fram til setra Sandvollen, og familien som bestyrte setra den sommeren ble henrykt over å få besøk. Einar og Petter hadde planlagt å være der noen dager, og det ble en veldig fin avrunding av turen. Litt leit at det var slutt på padlingen, nå som de var så godt i gang og hadde fått god trening, men det var likevel deilig å slippe all bæringen. I løpet av oppholdet fikk de også med seg en tur opp til Breiliflakene, Finnemarkas høyeste punkt (705moh) med en fantastisk utsikt over Tyrifjorden.

På søndagen fulgte hele familien de to karene nordover til kanten av stupet mot Øst-Modum, og de fikk ikke lov å bære noe som helst før de begynte på nedturen mot fjorden, mens de andre gikk tilbake til setra. Med adskillig lettere sekker gikk det greit nedover, og ca 6 km fra Vikersund kunne de sette kanoen på vannet og padle det siste stykket i kraftig motvind og høy sjø. For å få kanoen med på toget måtte de ha den på vekta, og det viste seg at den veide 30 kilo, ikke 18-20 som de hadde trodd.

Einar avslutter slik: «Det var en helt gjennom vellykket tur, riktignok var det temmelig slitsomt mange ganger, men vi tok det så grundig igjen når vi kom til disse lange vannene. Ja, jeg tror jeg tør si at det var en fest fra først til sist, Vi har mange ganger oppfrisket minner fra denne turen, og vi har begge lyst til å gjenta den, men det må en lettere båt til, det er vi skjønt enige om.»

Gamle seterbuer på Sandvollen. Bildet er tatt omkring 1910. Da Petter og Einar kom dit, var disse borte, for omkring 1920 ble de avløst av et nytt seterhus. Foto fra Bjarne Røgeberg (red): Finnemarka, Drammen 1982.

Folk og historie

De to padlerne overnattet på setre, plasser eller koier. Det var vanlig den gangen at man tok imot folk som trengte et sted å sove. Vranglevollen var en tømmerkoie, og der ser det ut til at de var alene. Koiene sto som regel ulåst, det gjør de fremdeles – de som er igjen. På Saga har det sikkert også vært en tømmerkoie. Der traff de en kar som var ute for å «blinke», dvs merke trær som skulle hogges til vinteren. Han var imponert over alt de bar på underveis, mente de måtte være fryktelig sterke.

De var innom «Glitre gård», men de sier ikke om det var Nordre, Midtre eller Søndre Glitre. Disse gårdene ble antagelig ryddet på 1500-tallet, iallfall vet vi at Søndre Glitre var etablert som bruk da finnene kom midt på 1600-tallet. Der var det fastboende fram til 1949. Damhagan var en plass som var bebodd helt opp til 1967. Ved Vesle-Nykjua var det også en koie, og på siste plass, setra Sandvollen, ble de tatt godt imot og «levde som grever», skriver Einar. Kanoen veide 30 kilo, soveposene var av ullvatt og alle klær var tyngre enn de er i dag, for ikke å snakke om ryggsekkene – det var litt av en bør de hadde, men de syntes likevel det hadde vært «en fest fra først til sist».

Hvem var disse to? Einar Evju er det nok mange som husker. Han var musiker, og som 15-åring ble han medlem av fiolingruppen i Drammen Byorkester, hvor han ble til sin død i 1960. Han var musikklærer på Drammen Realskole og på «Latinskolen», dessuten dirigent for bl.a. Drammen Guttemusikkorps og Drammen Ungdomskorps. Foreldrene hadde hytte på Svarttjern, og både Einar og hans seks søsken brukte marka ofte og mye. Mange har sikkert også vært i kontakt med Petter Kristiansen, som i årevis fremkalte feriebildene våre i fotoforretningen i gamle Folkets Hus i Hauges gate, nå Fotohuset i Rådhusgata. Han døde i 1972.