MED KNIVEN PÅ STRUPEN

Av Torkild Alsvik

Denne lederen skrives mens den 26. klimakonferansen åpnes i Glasgow. Er det noen som husker de tidligere 25? Jo, to – tre kanskje: Kyoto, Paris og kanskje fiaskoen i København. Det har vært 22 store konferanser som nesten ikke har satt spor etter seg.
I 1987 kom «Vår felles framtid», innstillingen fra Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som FN hadde satt ned. Debatten om «bærekraftig vekst» var vanskelig, men noen grep ble tatt: Avfallssortering i kommunene, DDT gikk ut av bruk, men man fant andre kjemikaler for å sikre jordbruksavlingene. Bilbruken ble diskutert, og flere byer innførte bompenger. Men var det nok? Hva skjedde med CO2-utslippet? – Det steg raskt.
Folk fikk noe å snakke om da denne Brundtlandrapporten kom. Den ga jo skremmende perspektiver. Selv var jeg norsk- og historielærer den tiden. Vi ga ofte stiloppgaver som handlet om miljø. Vi ville at folk skulle forstå og snakke om miljøproblemene. Jeg vil tro naturfaglærerne gjorde mere. Men i den store allmennheten ble det nok for stille om saken.
Her i landet oppsto nye miljøorganisasjoner og et nytt politisk parti, slik at vi nå har tre klare miljøpartier: De grønne, SV og Venstre. De grønne kom ikke over sperregrensen til å komme på stortinget. Velgerne var ikke nok opptatt av miljø. Det er mange som har påvirket velgerne. Klimafornekterne har alltid sørget for å få fram sitt syn. Men hvilket grunnlag har de hatt å bygge argumentene sine på?
22. oktober ga den danske avisa Information litt av forklaringen. I en artikkel refererer de arbeidet til noen franske forskere som har arbeidet i arkivene til det franske oljeselskapet Total. De fant at allerede i 1971 skrev Totals bedriftsblad om at fortsatt olje- og kullproduksjon ville utløse katastrofale klimaforandringer hvis den fortsatte i samme tempo – eller økte. Det Total forutså den gangen er nokså nøyaktig det vi trues av i dag: isen som smelter, havvannet som stiger, og at en global temperaturstigning på over 1,5 grader kan utløse katastrofer. Totals toppsjef skrev at Total var «godt kjent med det faktum at hver og en av våre aktiviteter kan skape forurensning som kan forstyrre naturens balanse».
Total fulgte med på klimaforskningen. Og så skriver Information videre: Men de anstrengte seg angivelig i første omgang på «offentlig å så tvil om det vitenskapelige grunnlaget bak den globale oppvarmingen».
I 1987 møttes toppfolk fra verdens største oljeselskaper og etablerte en arbeidsgruppe, som de kalte sin miljøorganisasjon. De dannet en felles front mot den stigende bevisstheten om klimaforandringer. De vedtok et dokument hvor de erklærte seg uenige i at vitenskapen hadde bevist at klimautfordringene eksisterte.
Et av medlemmene i strategigruppa har fortalt til forskerne at målet var å påvirke beslutningene i FNs klimapanel. I april 1992 holdt de et stort møte i Roma hvor de planla sitt arbeid på FNs klima- og miljøtoppmøte i Rio samme år. På konferansen fikk denne mannen i oppgave å så tvil om klimaforandringene. «Vi fryktet at verden ved denne slags konferanser ville gjøre vedtak som var skadelige for bransjen.»
Nå er det gått ytterligere 30 år, og oljeselskapene pumper fortsatt, selv om de nå kaller seg «energiselskap».
I 1971 skjønte Total hvor alvorlig det var for jorda. Vil politikerne nå skjønne hva de må gjøre?