LA LIGGE, LA STÅ!

Av Torkild Alsvik

I oktober kom nyheten om at det var funnet et vikingskip på gården Jellestad i Halden. Arkeologene har undersøkt jordet rundt den store Jellhaugen med jordradar og funnet spor etter flere langhus og gravhauger. En av haugene inneholdt en båt som var så stor at den er et skip – et vikingskip.

Det var betryggende å høre at arkeologene skulle gjøre så mange undersøkelser som mulig uten å grave. De vurderte om de kanskje skulle foreta et lite prøvestikk for å se om det var bevart noe treverk, eller om det bare var et avtrykk av et skip som radaren har registrert.

I samme sammenheng ble det påpekt at de tre skipene vi har bevart i Oslo, er i meget dårlig forfatning. Og det er ikke satt av penger på statsbudsjettet til å påbegynne det prosjekterte vikingskipshuset. Der er det heller ikke plass til noe nytt skip.

Mange ting som fortsatt er bevart i jorden, har ikke alltid godt av å komme opp i dagslys. Det er en erfaring arkeologer har gjort. Vi har eksempel på et slikt fortidsminne her i byen: helleristningene.

I Båhuslen, som er et meget rikt helleristningsområde, har de lenge arbeidet med ulike tiltak for å hindre at helleristningene skal forvitre av den sure nedbøren som vi skaper når vi brenner fossilt brensel. Her i Drammen har helleristningene i Skogerveien derfor fått et flott vernetak for å lede bort nedbør.
Helleristningsfeltet i Skogerveien er i virkeligheten dobbelt så stort som det som er avdekket. Resten ligger under veien og gårdsplassen på nedsiden av veien. Jeg har tidligere hørt røster heve seg for å legge resten av feltet åpent: «Vi vil se det!»

Jeg mener derimot at det ikke bør hentes fram. Feltet er kjent, og vi har fotografier og avtegninger av hele feltet. Da mener jeg resten av feltet har best av å ligge tildekket. Slik er det bevart i tusenvis av år, og selv med overbygg risikerer vi at det forvitrer i løpet av noen få hundreår. Da har vår nysgjerrighet og ønsket om å «eie», å se ødelagt fortidsminnet.

I Oslo går debatten om å bevare Y-blokka i regjeringskvartalet. Både arkitekturen og ikke minst Picassos utsmykking taler for bevaring. Men regjeringen ønsker seg en høyere utnyttelse av tomta og vil rive.

I den forbindelsen har jeg hørt at det sies at 40 – 50 år er den mest kritiske alderen for historiske bygninger. Blir de eldre, er det større sjanse for at folk forstår deres arkitektur- eller kulturhistoriske betydning. Y-blokka blir 50 år i 2020.

Globusgården her i byen ble bygget i to etapper i årene 1962 – 67. Den har altså passert nettopp 50 år. Er det grunnen til at en del folk her i byen ikke liker den?
Gi den 20 – 30 år til, så vi flere forstå hvor spesiell gården er. Da kan den bli bevart som et godt og spesielt eksempel på 1960-tallets modernisme her i byen.

La helleristningene ligge, la Globusgården stå!