HVA ER GREIA MED KONKURRANSE?
LITT OM FØR OG NÅ.

Av Erling Sørli

På lederplass i Rundt om Drammen nr. 4/2019 undret redaktør Torkild Alsvik seg over realitysjangeren, spesielt Stjernekamp, og tilsvarende fenomener i underholdningsverdenen. Han spurte: Hva er greia egentlig? «Hvorfor er det blitt sånn at det alltid handler om å vinne? Hva i samfunnet vårt er det som har gjort oss sånn?» Store spørsmål, herr redaktør! – Så store at de kanskje ikke kan besvares. I hvert fall rommer de veldig mange svar. Men spørsmåla er viktige, så la oss tenke videre via et par eksempler som kan si noe om før og nå:

Redaktøren og jeg er omtrent jevngamle. Vi blei gjennom oppveksten utstyrt med 50- og 60-tallets verdier fra familie, skolegang og fritid. I motsetning til redaktøren var jeg aldri speider, men jeg kjente en. På avstand fikk jeg inntrykk av at speiding i hovedsak dreide seg om å lære å klare seg i naturen. Innafor patruljen lærte speiderne å samarbeide under en leder. De lærte å bli glad i et enkelt turliv på naturens premisser, og å bli pålitelige kamerater. Speider’n var populær og respektert.

For meg var skolekorpset den røde tråden i fritida. Jeg begynte på en nybygd folkeskole og fikk som tiåring være med i det nystarta skolekorpset. Korpset hadde venteliste og opptaksprøve. I korpset lærte vi at alle måtte bidra hvis resultatet skulle bli bra. Musikken krevde langsiktig og lojal øving og innsats. Dirigenten krevde streng orden og udelt oppmerksomhet i øvingstida, men i pauser, på tur og særlig etter konserter var det lek og moro. På en diskret måte fikk noen av oss lettere oppgaver og andre fikk større utfordringer. Det vi gjennom to øvelser i uka lærte i praksis, uten at noen satte ord på det, var samarbeid, samhold og gleden ved at vi kollektivt kunne skape musikk som vi ikke kunne fått til hver for oss. Vi lærte respekt for instrumentet og uniformen. Å marsjere i gatene og spille marsjer på 17. mai var en fryd og en fest. 50-60 år seinere er mye annerledes. Både speiderbevegelsen og korpsbevegelsen sliter med rekrutteringa. Barneidretten tar mange og elektronikken tar alle. Det er ikke lenger kult, snarere nerdete, å gå i takt i uniform på 17. mai. Det er blitt noe helt utidsmessig, noe ubegripelig formålsløst ved å øve i årevis for å oppøve en ferdighet uten at ambisjonen er å vinne en form for individuell konkurranse som handler om penger eller berømmelse. I «vår tid» har personer mellom 10 og 50 år vanskelig for å forstå hva som er greia med egeninnsats uten egen belønning. Det kollektive er for tapere. «Dugnad» betydde innsats for langsiktig gjensidig nytte, nå krever vi umiddelbar egennytte. Men hva er høna og egget av levemåten, livsvilkåra, samfunnet og individet? Snarere handler det om kretsløp og vekselvirkninger.

Så – hva er det vi har gjort, vi som har vært med på å skape et samfunn som skaper oss sånn?

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!