ARMLENGDES AVSTAND

Av Torkild Alsvik

Da jeg begynte på Drammens museum, meldte jeg meg inn i Norges museumsforbund. Det er en organisasjon der både museer og enkeltansatte kan være medlem. Jeg har vært på bare ett årsmøte.

På årets årsmøte i april ble det vedtatt en uttalelse med overskriften «Museenes ytringsfrihet under press!» Jeg siterer litt fra uttalelsen:

«Norsk presse har de siste årene skrevet om ulike former for styring av historiefortellinger i museer i mange land. Det gis flere eksempler på at museumsdirektører som ikke passer inn i regjeringers historieoppfatning, har blitt avsatt eller ikke fått forlenget kontrakter. (…) Ferske eksempler knytter seg blant annet til Polen, Chile og Brasil.

Årsmøtet i Norges museumsforbund tar avstand fra denne type maktbruk, mangel på armlengdes avstand og struping av museene i deres arbeid med å fylle sin samfunnsrolle!

I kulturmeldingen tas det til orde for å lovfeste prinsippet om armlengdes avstand i en kommende revisjon av kulturloven. Norges museumsforbund er svært glad for dette signalet. Ikke minst fordi flere museer også i Norge de siste årene har meldt om økende interesse fra politikere på kommunalt-, fylkeskommunalt- og nasjonalt nivå for å påvirke museenes fokus og arbeidsområder. (…)

Armlengdes avstand er avgjørende for å kunne utøve en aktiv og aktuell samfunnsrolle!»

Wara-saken viser at slike spørsmål kan bli meget aktuelle også her i landet.

Verdenskrigsmuseet i Gdansk i Polen ble et grelt eksempel på regjeringsinngrep. I mars 2017 åpnet museet etter flere utsettelser. Statsminister Donald Tusk hadde støttet museet, men den nye regjeringen fra Lov- og rettferdighetspartiet motarbeidet museet. Museet fortalte Polens krigshistorie i en global sammenheng med fokus på de siviles lidelser, ikke på heltefortellingene.

Fjorten dager etter åpningen ble direktøren for museet fjernet. Utstillingen manglet den «korrekte nasjonale forståelse»: Selv om Polen var av de land som led mest under andre verdenskrig, var det også polakker som samarbeidet med nazistene, som var antisemitter og bødler. Utstillingen fortalte ble a. om befolkningen i en liten polsk by som i juli 1941 hjalp det tyske SS å slå i hjel minst 340 jøder.

Regjeringen ønsket derimot at utstillingene skulle «styrke polsk heroisme».

Den nye museumsledelsen fikk laget en film som blir vist ved utgangen. Den er en blanding av lidelses- og heltehistorie: Polen led under to besettelser, den tyske og den sovjetiske. Den første kostet millioner av polakker livet, den andre sendte hundretusener av polakker i Gulag. Verden rundt var taus. Men polske soldater var med i avgjørende slag under krigen, de brøt enigmakoden, de skjulte jøder tross dødsstraff, og selv i konsentrasjonsleire dannet de motstandsgrupper. Filmen motsier alt utstillingen sier.

Denne typen nasjonal heltedyrkelse nører opp under forstillinger om «dem og oss». Slike forestillinger har verden sett mer enn nok av. Det er dem som førte til flyangrepet på tvillingtårnene, angrepet på Utøya og nå sist bombene på Sri Lanka.

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement