Regionreformen: Historieløst makkverk, eller en reform
for framtida?

Av Erling Sørli

Det sies at kunnskap om fortida skal kunne hjelpe oss til å forstå samtida. Noen håper også at vi kan lære så mye at vi unngår å gjenta feilene fra fortida. Andre slår mer nøkternt fast at det er vanskelig å spå, særlig om framtida. Da er det enklere å forstå i etterpåklokskapens klare lys, hvorfor det gikk som det gikk. I alle fall går det vel an å håpe at politikere og styringsbyråkrater i framtida vil studere regionreformen, for der er det mye å lære, både av prosessen og resultatet.

Hva er i grunnen et fylke? – Sjølve ordet er innholdsrikt og dermed interessant. Ifølge ei etymologisk ordbok er ordet «fylke» avleda av «folk». «Folk» ble for tusen år siden brukt både i norrønt (norsk, færøysk og islandsk), svensk, dansk, engelsk, nederlandsk, frisisk og tysk. «Et folk» betydde (da som nå) «innbyggere i et land». I norrøn tid ble avledningsordet «fylki» (fylke) brukt med betydningene folk, krigere oppstilt til kamp, eller landsdel.

Smak på denne eksempelsetningen: «Når folk fylker seg til en fylking, kan de forsvare fylket sitt mot overmakt.» Her møter vi ordet i følgende varianter: «Folk» – «å fylke seg» – «en fylking» – «et fylke».

I norrøn tid var det vi nå kaller Østlandet oppdelt i fylker som Hallingdal, Ringerike, Romerike, Hadeland, Land og Valdres. Et norrønt fylke utgjorde et naturlig kommunikasjonsmessig område omkring et høvdingsete, som en dal, bygdene rundt en fjord, og/eller det hadde navn etter det folket, den «stammen» som bodde der fra gammel tid. Da Harald Hårfagre «samlet Norge til ett rike», het det at landet hadde 44 fylker eller høvdingdømmer.

Siden har landet vært delt opp i ulike administrative områder. Fra 1530 var landet delt i 4 hovedlen og 30 smålen. Under eneveldet ble len gjort om til amt, fra 1671 fem hovedamt og 8 amt. Disse 13 var igjen delt opp i 55 fogderier. Buskerud ble i 1781 skilt ut fra Akershus hovedamt, som til da hadde omfattet det meste av Østlandet. Buskerud Amt omfattet da fogderiene Hallingdal, Ringerike, Eger og Buskerud. Siden ble også fogderiet Numedal med Sandsvær, og videre Sigdal og Eggedal, Ådal og etter hvert Hurum, Røyken og Lier lagt til Buskerud.

I 1919 skiftet de den gang 20 amtene navn til fylker. Med bedre kommunikasjoner ble det mulig og nødvendig å se et større område i sammenheng, både med hensyn til næringsvirksomhet, ulike former for kulturelt og sosialt liv og offentlig administrasjon og tjenester. I sin tur bidro amtet og siden fylket som felles administrativ ramme også til å utvikle en felles identitet gjennom utjamning av dialekter og kulturformer, og framvekst av økonomiske, kulturelle og politiske virksomheter, nettverk og organisasjoner.

Ut fra alt dette må vi slå fast at et moderne norsk fylke er mer av en region enn et norrønt fylke var. Trolig har folk da som nå knyttet seg til fylket sitt med en form for opplevd identitet eller tilhørighet skapt av økonomisk, sosial og kulturell virksomhet. Hvis denne virksomheten har vokst ut over fylkets grenser, har den skapt grunnlag for utvidelse av fylket. 

Er Viken et «monsterfylke»? – Om regionreformens storfylker er en reform i rette tid, eller forut for sin tid, eller de mangler grunnlag i samfunnsutviklinga, vil ikke jeg spå. Kanskje kunne noen av storfylkene komme til å fungere godt, hvis folket og fylket fikk samvirke lenge nok. 

Erling Sørli

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement