Kvinner og rett

Av Torkild Alsvik

Fire generasjoner kvinner. Bak til høyre står min mormor Otlu Hartvig, foran henne min oldemor Anna Soelberg, gift Lundegaard, Til venstre sitter tippoldemor Petronelle Soelberg og bak henne mors storesøster Astrid.

Da jeg arbeidet med artikkelen om mor og bøkene, som står på side 12, gikk det opp for meg at mormor helt bevisst hadde flyttet til Oslo da hun ble enke. De tre døtrene som fortsatt var hjemme, skulle ha muligheter til å få utdannelse.

«Ja, visste du ikke det?» sa søsteren min. «Det hadde hun fått beskjed om fra sin egen mor. Det fortalte da både mor og tantene.»

Så det var altså Anna Soelberg fra Stange, som giftet seg med en hotelleier i Arendal, som sånn sett bestemte at mor skulle kunne studere; og det ble litteratur. – Denne holdningen som «bestemamma» Anna viste, la vel også grunnlaget for at den yngste datteren, Eva – senere gift Kolstad, arbeidet seg fram til å bli den ene av landets to første kvinnelige partiledere og ikke minst verdens første likestillingsombud.

Plutselig ble Anna Soelberg for meg noe mere enn et navn på et slektstre og et gammelt fotografi. Hun ble et bevisst menneske med klare meninger. Det var fint å oppleve.

Men da, tenkte jeg videre, da har sikkert både mormor og oldemor vært av dem som fulgte godt med i kampen for kvinnestemmerett, som langsomt krøket seg framover. Det første grunnlovsforslaget ble fremmet i 1886, og det var oppe på flere storting før mor og datter kunne stemme ved deres første stortingsvalg i 1915. De var sikkert spente hver gang Stortinget hadde saken oppe, fram til seieren i 1913. Om de var med i «Kvinnestemmerettsforeningen» eller noe sånt, vet jeg ikke. – Kanskje skrev de under på «Kvinnenes Adresse» i 1905?!

Dette er min families historie. Dette er «bare» mikrohistorie. Men med dette standpunktet ble disse to damene også deler av landets historie – de var med og skapte makrohistorie.

For kort tid siden fremmet regjeringa sin «Fullføringsreform». I videregående skole skulle elevene ha tre obligatoriske fag, og alle de andre skulle bli enten valgfag eller deler av et nytt fag som skulle hjelpe elevene til å bli bevisste deltakere i samfunnet.

Jeg lurte på hvor det ble av historiefaget, for jeg mener det er et viktig fag. Det er ikke nok at elevene bare lærer at i Norge har kvinnene stemmerett. I Norge har vi demokrati. Elevene må også lære hvorfor og ikke minst hvordan Norge fikk demokrati og kvinnestemmerett.

Bare når de har lært det, kan de forstå at dette er rettigheter som folk i Norge har tilkjempet seg. Vi må være bevisste og passe på for å beholde disse rettene. Det er mange land i verden som ikke har det slik, og selv i Europa er det land hvor både demokratiet og kvinnerettighetene blir svekket av dem som styrer. Vi må være på vakt for at ikke noe slikt skjer i Norge. «Vi» har kjempet for det, og vi kan ikke i dag ta for gitt at dette vil vi alltid ha.

Historien gir både oss og skoleelevene bakgrunn for å forstå det.

PS

Den andre kvinnen som ble partileder var Berit Ås, som nokså samtidig ble valgt til leder av AIK. Begge ble valgt etter partisplittelser omkring folkeavstemningen om EF i 1972.