Kvinnelige gatenavn i Stor-Drammen

Det å få en gate oppkalt etter seg, var en måte å bli hedret på. Skikken har holdt seg helt opp til våre dager, selv om det nå er sjeldnere at gater og veier kalles opp etter personer. I Svelvik, Nedre Eiker og Drammen var det naturligvis mange gater med like navn, og før kommunesammenslåingen i 2020 måtte mange gater bytte navn for å unngå forveksling.

Av Liv Evju

RoD har fått tilgang til en oppdatert liste over gatenavnene i hele storkommunen. En enkel opptelling viser at 214 menn er blitt hedret med sin egen gate. Det tilsvarende tallet for kvinner er 11. Resten av gatene og veiene i kommunen har nøytrale navn, som Blåbærstien, Tverrliggeren og Ospelia. Det kunne sikkert vært brukt mer fantasi i valget av gatenavn, f.eks. har vi både Rådyrsvingen, Rådyrveien og Rådyrkroken på Konnerud. To av de 11 veiene med kvinnenavn ligger i hver sin av de tidligere kommunene Svelvik og Nedre Eiker. Svelvik har hedret revystjernen Lalla Carlsen, som var født i Svelvik, og i Nedre Eiker fikk Borgine Sofie Øen, den siste kvinnen som bodde på Øen gård, navnet sitt på en vei da originalnavnet måtte byttes ut i 2019.


Betzy Kjelsberg og Lalla Carlsen på biltur mot deres felles fødested Svelvik. Foto privat.

«Sosietetsfruer»

Det er ni gater i «gamle» Drammen som har fått navn etter kvinner. De fleste av disse er glemt i dag, men vi tenkte at de som bor i disse gatene, kanskje ville synes det var artig å få vite hvorfor akkurat de damene er blitt hedret.

En av de mest kjente av disse kvinnene er Hanna Winsnes (1789-1872). Hun var datter av borgermester Strøm på Bragernes, og i sin ungdom var hun knyttet til Peder og Maja Cappelens husholdning, som praktikant, ville vi kanskje si i dag. Hun var av god familie, og man regnet med at hun ville gifte seg inn i en situasjon hvor hun ville få bruk for å kunne administrere en stor husholdning. Læretiden hos Cappelen kom godt med da hun giftet seg med Paul Winsnes og ble prestefrue på landet. Her hadde hun ansvar for ikke bare familien, tjenestefolkene, konfirmanter og andre i menigheten, men også for å ta i mot folk som reiste og trengte overnatting. Prestegården ble brukt som hotell, og prestefruen måtte sørge for at alt fungerte. Sine erfaringer nedfelte hun i flere lærebøker for husholdning, og Hanna Winsnes’ kokebok kom ut i mer enn 10 opplag. I tillegg skrev hun romaner under psevdonymet Hugo Schwartz. Hennes barnebok «Aftnene på Egelund» bærer spor av oppholdet hos Cappelen på Austad gård. Hanna Winsnes’ gate finner vi på Toppenhaug, mellom Strøtvedtveien og Tord Pedersens gate.

Før velferdsstaten ble et faktum var sosiale tiltak overlatt til det private initiativ, og kvinner i det øvre sosiale lag i byen var ofte de som følte ansvar og syntes de hadde tid og krefter til å ta seg av andre. Maria Feght var en av disse. I 1839 opprettet hun byens første «barnehage» eller Børne-Asyl på Tangen. Her kunne mødre få plassert småbarn slik at de selv kunne ta seg arbeid. Mange var gift med sjøfolk, og ulykkesfrekvensen var stor, både på sjøen og på skipsbyggeriene. Enker med og uten barn hadde en vanskelig tilværelse. Familien Feght eide en stor gård i Havnegaten, og Jacob Feght hadde bygget seg opp en av byens største formuer på trelasthandel. Feghtgården var et landemerke på Tangen til den ble revet i 1973. Maria Feghts gate går fra Holmestrandsveien mot skivehuset i Dyranbakken.

En annen «sosietetsfrue» som brukte tid og krefter for å hjelpe andre, var Henny Tanberg.  Henriette Aubert Piene var født i 1900 og giftet seg i 1925 med Ragnvald Tanberg, som var eier av og disponent for Drammens Glassverk. Paret bodde på Åskollen gård, som var Glassverkets direktørbolig. Fru Tanberg startet barnehage for de ansattes barn på 1930-tallet, og det var noe nytt. I dag går så å si alle barn i barnehage. Vi har et stort offentlig og privat tilbud, men helt opp til 1970- og 80-tallet var det svært vanskelig for kvinner med barn å få mulighet til å ta seg arbeid og forsørge seg selv. Mange hadde grunn til å hedre Henny Tanberg, og hennes gate går parallelt med Nordbyveien på Åskollen.

Like bak «Gamle Gress», sør for jernbanelinjen og nær Danvik Folkehøgskole, finner vi Anne Margrethe Knudsens gate. Hun og hennes mann Jørgen Knudsen kjøpte Marienlyst gård i 1843, den som i dag huser Drammens Museum. Her drev de Drammens første handelsgartneri. De var dyktige og samlet seg etter hvert en pen formue, men de hadde ingen arvinger. Jørgen døde i 1862, og da Anne Margrethe lå for døden noen år senere, testamenterte hun hele formuen, 35.000 kr til et legat for fattige i Strømsgodset. Beløpet tilsvarer 2,8 mill. i dag. Etternavnet er stavet med t på skiltet, mens det iflg. artikkelen om Knudsens gartneri i RoD nr 3/2022 skal staves med d.

Helen Keller (1880-1968) fra USA er et navn vi kanskje ikke venter å finne på en gate i Drammen. Hun ble internasjonalt kjent fordi hun, som mistet syn og hørsel på grunn av sykdom da hun var 19 måneder, med god hjelp kom seg ut av isolasjonen, lærte å snakke og ble en viktig forkjemper for døvblindes rettigheter. Det er dermed logisk at en gate like ved Eikholt, nasjonalt senter for døvblinde på Konnerud, er oppkalt etter Helen Keller. Men gaten kunne også ha hett Ragnhild Kaatas vei. Ragnhild Kaata fra Valdres var noen år eldre enn Helen Keller, og hun var den første døvblinde i Norge som lærte å snakke ved hjelp av en entusiastisk og kreativ lærer på en skole for døve i Hamar. Hennes historie var en inspirasjon for Helen Keller. Drammens egen Hilde Diesen ga ut en bok om Ragnhild Kaata i 2021.

Flest politikere

Blant mennene som har fått gater oppkalt etter seg, er det flere ordførere. Men foreløpig heldigvis ikke blant kvinnene. Vår første kvinnelige ordfører, Turid Wickstrand Iversen, lever fremdeles, og ingen får noen gate oppkalt etter seg i levende live. Politikerne Betzy Kjelsberg, Othilie Bie, Kaspara Larsen og Martha Sundland har fått navnene sine på gateskilt. Den mest fremtredende av disse, Betzy Kjelsberg, har også fått den lengste gaten. Hun er nok den av disse politikerne som folk flest kjenner til, iallfall her i Drammen.

Betzy Børresen (1866-1950), gift Kjelsberg, var født i Svelvik, men bodde i mange år i Drammen. Hun var det vi kan kalle «et grepa kvinnfolk», engasjert og handlekraftig. Hun var med og stiftet og drev Drammen Sanitetsforening, Drammen Kvinnesaksforening, Drammen Kvinnelige Handelsstands forening og Drammen og Oplands Husflidsforening. Hun var også av dem som dro i gang kvinnenes underskriftskampanje ved folkeavstemningen om kongedømme eller republikk ved unionsoppløsningen i 1905 – kvinnenes begrensede stemmerett gjaldt ikke da. Ved kommunevalget i 1905 kom hun inn i bystyret som representant for Avholdspartiet, senere satt hun for Venstre. I 1909 ble hun tilsatt i en nyopprettet stilling som kvinnelig fabrikkinspektør, med hele landet som arbeidsfelt. Fabrikkinspeksjonen var begynnelsen til det vi kaller Arbeidstilsynet i dag. Hun var gift med sakfører Oluf Kjelsberg, og de hadde seks barn. En tid drev hun melkebutikk for å spe på inntektene. Betzy Kjelsbergs vei begynner ved Bergliveien, går parallelt med Rosenkrantzgaten og ender ved Åssiden vgs.

Othilie Bie var en av de to første kvinnene som ble valgt inn i bystyret i Drammen ved valget i 1901, da kvinner hadde fått begrenset stemmerett. Både hun og Thrine Dietrichs representerte Høyre, som paradoksalt nok var det partiet som var mest imot stemmerett for kvinner. Disse to satt også i formannskapet i flere år. Othilie Bies vei finner vi på Vinnes; en sidevei til Buskerudveien. Dessverre har skiltmakeren (?) stavet fornavnet feil. Det finnes en Dietrichs gate på Hamborgstrøm, men den er oppkalt etter politimester Chr. F.F. Dietrichs, som for øvrig var Thrines far.

Kaspara Larsen (1878-1964) satt i Drammen bystyre for Arbeiderpartiet i mange år. Hun arbeidet sterkt for tiltak til støtte for kvinner og familier. Hun var leder av byens Fattigkommisjon, og hun sto også på Buskerud Arbeiderpartis liste til stortingsvalget i 1924. Arbeiderpartiets mødrehygienekontor var en av hennes hjertesaker, og på hennes initiativ ble Drammen en av de første kommunene i Norge som innførte kommunal hjemmesykepleie i 1921. Hennes gate ligger like ved Othilie Bies vei.

Martha Sundland (1868-1941) var også politiker. Hun ble valgt inn i herredsstyret i Skoger kommune i 1916, som representant for Samlingspartiet. Dette ble stiftet i 1903 av bl.a. Christian Michelsen og Bjørnstjerne Bjørnson, og skulle være en mellomting mellom det konservative Høire og det altfor radikale Venstre. I Store Norske Leksikon kan vi lese at Samlingspartiet gikk i oppløsning på riksplan nokså fort, men lokalt levde partiet noe lenger, ser det ut til. Senere oppsto Frisinnede Venstre som en slags arvtager. Martha (eller Marta) Sundland satt lenge i skolestyret i Skoger kommune, dvs. Strømsgodset sogn. Hennes gate ligger på Gulskogen, som en sidevei fra Øvre Eikervei, parallelt med Rødskoggata og inn mot jernbanelinjen. På gateskiltet og i Skogerboken står det Martha med th, men vi ser i herredsstyreprotokollen at hun selv skrev navnet sitt uten h.
Det gjorde også de etterlatte i dødsannonsen, som sto i Drammens Tidende 30. januar 1941.


Et radikalt forslag?

Gruvenavn

Så vil kanskje noen si: hva med Sophie Amalies vei, og Eleonoras vei? Dette er jo også kvinnenavn. Men her er det ikke snakk om å hedre disse damene – de var allerede hedret. I gruvesamfunn var det vanlig å gi de forskjellige innslagene i gruva egne navn, og dronning Sophie Amalie (1628-1685) av Danmark-Norge og hennes datter [Ulrika] Eleonora (1656-1693), senere dronning i Sverige, fikk sine navn festet til gruver i Det Jarlsbergske Sølvhaltige Bly- og Kobberverk, som ble startet på Konnerud i første halvdel av 1700-tallet. Senere er navnene overført til to gater på Konnerud.

I Bergen vedtok byrådet i april 2021 at ingen gater eller veier skal få navn etter menn «før kjønnsbalansen er betydelig bedret», som det heter. Her i Drammen kommer vi nok aldri dit. Men at det har vært flere enn 11 kvinner i vår by gjennom tidene som kunne ha fortjent å bli minnet med en gate, kan det ikke være tvil om. I 2019, da mange gater skulle skifte navn på grunn av kommunesammenslåingen, fikk navnebyttekomiteen en forslagsliste med navn på minst 20 kvinner. Det endte med én (1) vei, og vi unner naturligvis Borgine Sofie den veien.

På Bragernes menighetshus står det et skilt med Amalie Skrams vei – det later til at noen er misfornøyd med antallet gater med kvinnenavn i Drammen og har prøvd å rette på skjevheten. Men én svale gjør ingen sommer…

Kilder:

Diesen, Hilde: Hanna Winsnes – dagsverk og nattetanker. Aschehoug, 2000.

Diesen, Hilde: Talegaven [Ragnhild Kaata]. Cappelen Damm, 2021.

Drammen byleksikon, oppdatert, digital versjon. Byarkivet.

Drammen og Skoger kommuner, bystyreprotokoller 1915-1940. Byarkivet.

Folkvord, Magnhild: Betzy Kjelsberg, feminist og brubyggjar. Samlaget 2016

Nilsen, Kirsten: Kvinner i veien. (Åssidennytt. 3 og 4/2022)

Skogerboken. Drammen, 1931.

Thorson, Odd: Drammen; en østlandsbys historie, b. IV.

Tin, Mikkel: Forhage, bakhage…[Anne Margrethe Knudsen] (RoD nr, 3/2022)

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement