Kunsthistorie for kunstnere – i Drammen

Er du interessert i det gamle Hellas? Er du interessert i utvikling? Er du interessert i malerkunst?
Da er dette en artikkel for deg.
Av Torkild Alsvik

Hvordan kan vi vite noe om 2000 – 3000 år gammel malerkunst fra Hellas? Er det bevart mange bilder?

Nei, det er praktisk talt ikke bevart noen bilder fra det gamle Hellas, bare en del malerier og mosaikker fra Roma som regnes som kopier. Men den nysgjerrige Plinius skrev om gresk malerkunst, og hans tekst er hovedgrunnlaget for at Torkil Baden i 1825 kunne gi ut en bok – uten bilder – om klassisk gresk malerkunst. Baden bygget på tyske forskere.

Elling Holst tilbød boka i sitt leiebibliotek, men så mange lesere tror jeg ikke den hadde i Drammen i 1830 – 40-årene.

Boka er på 127 sider, så det er en relativt kortfattet innføring. Men på de første 90 sidene skrev han om 47 malere. Noen fikk bare noen få linjer, fordi vi ikke vet noe om dem, mens Apelles, som den lengste, fikk 13 sider. En del av sidene brukes riktignok til å sammenligne Apelles med europeiske malere fra 16 – 1700-tallet.

De 47 malerne kom fra ulike deler av Hellas.

Fra silhuetter til fargebilder

Baden presenterer malerne kronologisk, og det gir oss i dag grunnlag for å peke på noen utviklingstrekk som Baden ikke selv tar opp. Her vil jeg følge kronologien, og jeg har rent praktisk gitt malerne nummer. Noen av dem kan dateres etter olympiadene, men ikke de eldste.


Utsnitt av dekoren på en begravelseskrukke fra Korint. Den døde ligger på lit de parade mens de sørgende står rundt med løftede armer. Ca 700 f Kr. Foto fra Basil Petrakos: «National Museum». Athen 1981.

Dibutases (nr. 1) tegnet bare skyggebilder. Han tegnet omrisset av menneskene og fylte ut med farge. Slike tegninger finnes også på de eldste krukkene. Nr. 2, Ardices ga figurene mere plastisk virkning ved å bruke sjatteringer innenfor omrisset. Slik gjøres fortsatt i blyant- og pennetegninger, minner Baden om. Dette kunne de oppnå også når de malte med bare en fagre, for hvitt var ikke regnet som noen farge, og de kunne blande ut grunnfargen med varierende mengde hvitt.

Cleophantus (nr. 4) som levde omkring 840 f Kr. knuste potteskår og fikk på den måten en tredje farge, teglrødt.

Omkring 700 f Kr. må malerier eller tegninger med flere farger være kjent, skriver Baden. Homer, som levde på denne tiden, forteller om at både Helena og Andromache vever bildetepper med fargete figurer og blomster; og bildetepper krever fargetegninger å veve etter.

Dermed er fargene etablert, men bruken av farger utviklet seg videre. Apollodorus (nr. 11), som er datert omkring 400 f Kr., var den første som skapte lys og skygge i maleriene, og dette krevde en mere mangfoldig koloritt. Fargene måtte blandes ut, blandes med hvitt eller gjøres mørkere for å skape skyggene.


Perseus befrir Andromeda. Freske fra Pompeii, trolig kopi av et gresk maleri fra 300-tallet f Kr. Figurene er blitt tredimensjonale ved å legge kraftig farge i skyggene og blande inn hvitt der lyset faller.

De to figurene synes forbausende rolige, for begge har vært i fare. Perseus er på vei hjem etter å ha hugget hodet av uhyret Medusa. Hodet har han hengende bak seg. Andromeda er lenket til fjellet og var truet av et havuhyre, som Perseus drepte. Den venstre armen hennes er fortsatt festet til fjellet. Foto fra Henri Stierlin: «The Cultural History of Rome». Geneve 1981.

Med større utvalg av farger og med skygger var malerne i stand til å skape illusjonen om at figurene var tredimensjonale.

Baden skriver også om Pamphilius (nr. 17) at han begynte å bruke flere farger enn rødt, blått, gult og grønt. De hadde tidligere variert fargene med å stryke dem tykt eller tynt, hardt eller bløtt ol.

Bildene utviklet seg også på andre måter. Maler nr 13, Parrhasius, introduserte flere nyskapninger i kunsten. Han brukte symmetri når han bygget opp motivene. Det ga likevekt mellom de ulike delene av motivet. Han tegnet håret sirligere og munnene mere følsomme, skriver Baden videre.

Mytologiske motiver

Baden forteller ikke hvilke motiver de eldste malerne malte, men trolig var det religiøse bilder. Den felles religionen var et grunnlag for de greske bystatene. Når Bularchus (nr. 5) omkring 700 får i oppdrag av kongen i Lydia å male et slagbilde, er det for å bygge samholdet i staten.

Hensikten er den samme når Panænus (nr 7.), som var fetter av billedhoggeren Phidias, fikk i oppdrag å male et bilde av slaget ved Maraton til det athenske billedgalleriet Poecile. Phidias malte også bilder, og i 464 malte han et bilde av den høye Zevs (Baden kaller ham med det latinske navnet Jupiter.) omgitt av olympiere.

Motiver fra mytologien malte kunstnerne gjennom alle år. Både billedhoggere og forfattere utnyttet også temaer fra mytologien, for alle kjente mytene, og de vekket ulike assosiasjoner hos publikum. Men de greske mytene ble ikke skrevet ned før på 200-tallet, så kunstnerne sto litt fritt når de gjenga dem. Mytene kunne derfor tolkes forskjellig. Baden går ikke inn på slike endringer og hva de kunne bety.


Romersk mosaikk som trolig er laget etter et gresk maleri, 3. århundre f Kr. Den unge Alexander den store til venstre seirer over perserkongen Dareios som står i sin stridsvogn. Dareios har vendt vognen og begynner flukten.

Grekerne og romerne fant aldri det geometriske perspektivet, men de lærte seg å skape dybde i bildene bl a. ved å forkorte figurer. Foran Dareios’ vogn står en hest med halen vendt mot tilskueren. Hesten er sterkt forkortet. Til dels gjelder det også den mørke hesten til høyre for vognen. På hestebaken ser vi igjen hvordan de hvite feltene skaper illusjon om tredimesjonalitet. Foto fra Susan Woodford: Gresk og romersk kunst. Forsythia, Saltrød 1991.

Lenge var kunsten et offentlig anliggende. Micon (nr. 8) malte samtlige tre vegger i Theseustemplet i Athen. På en vegg framstilte han Amazonslaget, på en annen kentaurenes kamp med Lapitherne. Innholdet på den tredje veggen er ukjent.

Maler nr. 9, Polygnot fra omkring 440 f Kr., er den første Baden nevner som den første som malte motiver med kvinner. Kvinnene var som kjent langt fra likestilte i det gamle Hellas. Et av motivene hans var trojanerinnenes reaksjoner da byen deres ble ødelagt, et annet var heltinnene i underverdenen. Badens poeng er at dette ga ham anledning til å male mere folderike og fargerike klær.

Polygnot malte mange mytologiske motiver, bl a. i flere offentlige bygninger i Athen, men han malte også i Olympia. Baden forteller at disse må ha vært malt på tre. De var så varige fordi de kunne flyttes, sier han og siterer Plinius.

Skjønt eller sant, idealt eller realistisk?

Etter Polygnot skjedde det en endring i motivene. Polygnot og hans samtidige malte motiver med mange figurer, akkurat som Homer forteller om mange mennesker. Fortellingene inneholder både hovedmotiv og sidemotiver. Men etter maleren Zeuxis (nr. 12), som blomstret omkring 396 f Kr., gjorde malerne som dramatikerne: De konsentrerte motivet så det ikke var mere enn to eller tre agerende personer i bildet.

Når Zeuxis skulle male en vakker kvinne, hentet han det vakreste fra flere modeller. Det førte til diskusjon om hva som var vakkert. Man skulle følge regler og grunnsetninger, ble det hevdet. Andre pekte på at når skjønnheten var målet, så ofret man uttrykket, for lidenskapen kan skade den rene skjønnheten.

Pauson (nr 10) malte helst det som ikke var vakkert, stygge mennesker. I følge Aristoteles måtte unge mennesker ikke se disse bildene. De skulle holde fantasien ren for bilder av det stygge. De skulle bare kjenne det ideale.

Dionysius, som var samtidig med Pauson, malte bare menneskene slik de var, med andre ord realistisk. Han greide ikke å løfte seg til idealet.

Vi kan også peke på Aristides (nr 27) som ikke er datert, men som må ha arbeidet omkring 330 – 40 f Kr. Plinius fremhever tre bilder som han mente var malt av en stor maler: Ett er av en som ber, og det er så dyktig gjort at man synes man hører stemmen hans. Et annet er av en mor som er dødelig såret og som har et diebarn. Barnet synes å søke etter brystet hennes, men hun prøver å få barnet til å drikke blodet hennes. For at dette bildet skal kunne interessere tilskueren må det regnes som et slagbilde, er det blitt hevdet. Hun skulle være forbilde for borgerne, slik kunsten fungerte tidligere.

Aristides malte også på bestilling et slagmaleri med hundre figurer.

Selv om bildene hans er malt med en overlegen evne til å male menneskelige uttrykk, må han ha tilhørt de som la mest vekt på det ideale.


Detalj av en rødfigur drikkeskål, malt i Athen omkring 490 f Kr.

Bildet viser tvekampen mellom grekeren Ajas og trojaneren Hektor. Ajas har kastet en stor stein og truffet Hektor som vakler. Nå angriper Ajas på nytt med spyd. Hektor hadde rustning på seg, men kunstneren har villet vise at han var i en vanskelig situasjon, derfor er han tegnet naken. Kunstneren kjente Homers dikt og visste at Apollon, som står til høyre, hjalp Hektor, og Athene, som står til venstre, var på grekernes side.

Tidlig på 400-tallet ble fortsatt guder og helter framstilt som rettlinjete forbilder for innbyggerne i bystatene. Foto fra Lene Andersen m fl.: «Billeder til Homer». København 1984.

Hevngjerrige guder

Apollodorus, som fant fram til skyggevirkningen i bildene, malte også et par bilder med sterke følelser. Det ene var en tilbedende prest, det andre av helten Ajax i fryktelig kamp med stormen – i realiteten med guden Neptun.

Parrhasius, som hadde tatt i bruk symmetrien, malte bilder med sterke sinnsbevegelser. Som regel var det bare en eller to personer i bildene, og bildene hans kunne også ha vellystig, dvs. erotisk innhold.

Timantes (nr. 14) malte ofringen av Ifigenia – datteren som Agamemnon måtte ofre for at Artemis skulle gi flåten vind til å seile til Troja. Alle personene rundt viste sorg, forteller Plinius, men Timantes lot Agamemnon skjule ansiktet i kappen, for hvordan skulle han framstilles? Vi kan spørre, skulle han være admiralen som fikk seilvind, eller skulle han være en far som drepte sitt barn? Et umulig dilemma også den gangen får vi tro. – Timantes fikk kritikk for bildet fordi man mente han ikke maktet å finne det riktige uttrykket til Agamemnons ansikt.

Eksistensen til debatt

De sterke sinnsbevegelsene i maleriene forteller at valgene som de malte personene står i, kanskje er uløselige eksistensielle problemer. Slike problemer hadde Euripides skildret i flere tragedier alt på 400-tallet. Det var gudinnen Artemis som hadde gitt Agamemnon det umulige valget.

Hva slags guder er det som ut fra hevngjerrighet og krangel gjør livet så håpløst for menneskene? Den gamle religionen, som var en del av bystatens ideologi, var i ferd med å miste taket på folk. Mange mennesker søkte til mysteriereligioner i stedet, og sofistene som reiste rundt og underviste, hadde stort sett mistet troen på de tradisjonelle verdiene og kritiserte dem skarpt. Enkeltmenneskets behov og ønsker ble satt i sentrum ut fra slagordet: «Mennesket er alle tings målestokk». Det kunne åpne for frigjøring, men det kunne også åpne for egoisme og hensynsløshet.

De konservative kritiserte sofistene, og dette var en medvirkende årsak til at filosofen Sokrates i 399 f Kr. ble dømt til døden for å ha forført ungdommen.

Bildene som Baden skildrer synes å henge godt sammen med den generelle utviklingen av ideene i samfunnet.

Etter seieren i krigen med perserne i 449 var Athen stormakten i Hellas, og det ble fred med rivalen Sparta også i 446. Men alt i 431 brøt denne krigen ut igjen, og med et opphold kom peloponneserkrigen til å vare helt til 404 f Kr. Denne utarmende krigen gjorde at sofistenes ideer spredte seg i bystatene. Alle verdier ble omvurdert.

Oldtidens beste maler

Apelles (nr. 29) regnes av mange som den beste maleren i det gamle Hellas. Han blomstret i den 112 olympiade, dvs fra 329 f Kr. Da var Alexander kommet til makten i Hellas.

Baden skriver om Apelles:

«Hans arbeider utmerket seg fortrinlig ved yndighet, som, ledsaget av en naturlig simpelhet (= enkelhet) og av en behagelig skjødesløshet, hersket ikke alene i ansiktstrekkene og stillingene, men i alle deler av utførelsen. En følelse av letthet gjorde denne yndighet fullstendig.» Baden framhever altså både komposisjonen i bildene og selve utførelsen.

Videre nevner Baden flere malerier av Apelles. Mange av dem er knyttet til Alexander den store, hans familie og hans kamper. Særlig framhever han et maleri av Venus Anadymene. Om dette bildet sa den romerske statsmannen og forfatteren Cicero: «…det er ikke legeme, men noe som ligner på legeme; også er hin smeltede og med hvitt blandet rødme ikke blod, men har noe lignende med blod.» Baden følger opp sitatet med en nesten lyrisk skildring av hvordan han forestiller seg bildet av hvordan Venus kommer opp av havet.

Ciceros ord understreker det Baden sier om at Apelles malte lett og litt skjødesløst. Kanskje kan vi også sammenligne malemåten hans med impresjonistene, som utviklet sin stil lenge etter Baden skrev sin bok.

Apelles malte også mytologiske motiver, slike som Diana omgitt av sine nymfer slik Homer har skildret dem, Herkules sett bakfra, en stilling som var svært uvanlig i malerier, Hero og Leander. Bilder av guder og helter gikk aldri av mote, men de ble etter hvert framstilt på samme måte som vanlige mennesker.

Fra hellenismen til romerne

Maleren Theon (nr. 32), som malte under kong Filip av Makedonia, var kjent for å dikte opp motiver, men bildene hans var poetiske og av et så sterkt innhold at det overrasket tilskuerne. Et maleri av Orestes som drepte sin mor var et tydelig eksempel. Det samme var et bilde av en ung mann som kastet seg inn i krigen. Motet lyste av ham, og øynene skinte. Hans mine røpet mordlyst. Bildet er et eksempel på smaksretningen under Alexander, skriver Baden.

I en diskusjon med maleren Antiphilus (nr. 33) malte Apelles en allegori av baktalelsen, men ellers var allegorier uvanlige på den tiden. Blant sine portretter malte Antiphilus også en karikatur, noe som også var uvanlig.


Mosaikk fra Pompeii. Arbeidet er signert Dioscourides fra Samos. Bildet er fra ca 100 f Kr. Under hellenismen ble det mer vanlig å male bilder fra hverdagen. Dette er tre-fire reisende musikanter som spiller opp på et fortau. Kvinnen spiller dobbeltfløyte, mannen i midten cymbaler, og mannen til høyre spiller tamburin. Gutten ser også ut til å skulle blåse på noe. Tigger de? Foto fra Stierlin: «The Cultural History of Rome».

Maler nr. 34, Pyreicus, er imidlertid eksempel på at malerne tok opp nye motiver. Han malte helst ting fra det daglige liv som barberstuer og skomakerboder, esler med last osv. Han malte også et bilde av en gutt som blåste opp flammene slik at lyset falt på leppene hans. Grekerne kunne altså også teknikken med å male kunstig lys.

På denne tiden var Pausias (nr. 31) den første som malte plafonder, altså vegger i privathus. Det kom selvfølgelig til å bli et stort nytt marked for malerne, og det hentet kunsten ned fra de høytidelige begivenhetene til det mere daglige livet. Utgravningen i Pompeii og Herculaneum viste at i de større husene var rommene helt dekorert.

De resterende 13 malerne er det bevart få opplysninger om, forteller Baden, men vi nevner noen få. Philoxenus (nr. 36) malte et feltslag mellom Alexander og perserkongen Darius. Han blir også regnet som oppfinneren av groteskene. Nr 40, Artemon, malte Danae, som faren hadde lagt i en kiste med den nyfødte sønnen Perseus. Motivet minner om Moses i sivet, og det finnes også i det norske folkeeventyret «Herreper». Nr 47. Thimomachus, var fra Bysants og levde under Caesars diktatur. Han valgte meget effektfulle motiver som Ajax’ raseri og Medea rett før hun myrder de to barna sine for å hevne seg på barnefaren som har forskutt henne.

Vi må også nevne Lala (nr. 46). Hun er den eneste malende kvinnen som er nevnt. Hun malte mest portretter – av kvinner.


Freskomaleri fra Mysterienes hus i Pompeii. Bildet viser en innvielse i en Dionysoskult. Euripides’ drama «Baccantinnene» forteller om denne kvinnekulten.

Til venstre holder en på å avdekke en stor fallosfigur. Ved siden av henne står en bevinget kvinnen med løftet arm for å piske den knelende kvinnen som et ledd i innvielsen. Den knelende gruer seg til smerten, men blir trøstet av den sittende kvinnen. Kvinnen med det lette sløret til høyre danser og spiller på cymbaler.

Mysteriereligioner fikk økt oppslutning i Hellas utover 400-tallet f Kr. Foto fra Stierlin: «The Cultural History of Rome».

Oppskrifter på bilder

Badens hensikt med boka var å få malerne på hans egen tid til å male slik de gjorde i Hellas. Den andre delen av boka har Baden derfor ordnet i tematiske avsnitt.

Det første avsnittet kaller han «Historie». Han mener ikke faget historie i vår betydning, kanskje heller noe i retning av fortellende bilder. Som eksempler nevner han et bilde av en tragediedikter som dikterer et drama, en konsert og et bilde fra en skuespillergarderobe. Dette er bilder som er funnet i Stabiae, som også ble begravd av Vesuv, og som man mener er kopier av greske bilder. Slik burde man male, men det er også andre motiver malerne kan følge opp.

Han har derfor et avsnitt med vellystige bilder. «Leda og svanen» er ett av dem. Svanen er Jupiter som har skiftet ham for å komme til Leda. Videre peker han på bilder av Bacchus og Ariadnes elskovslek og Amor som kjeler for Venus.

Men hans samtids malere trengte også å kjenne til hverdagslige ting, så Baden skriver om kjøkkenting, frukt- og blomsterbilder osv. Han slutter med å fortelle om karikaturer, barnemotiver, landskaper og grotesker og arabesker.

I artikkelen i Rundt om Drammen nr 2,2019 forsøker jeg å finne ut om mange malere i Drammen fulgte oppfordringen hans.

Alt henger sammen

Baden har i hoveddelen av denne boka fortalt hvordan grekerne gjennom noen hundre år utviklet teknikken ved å male bilder fra enkle skyggebilder til meget kunstferdige motiver. Samtidig forteller han hvordan valgene av motiver endret seg.

Denne endringen har vi her forsøkt å se i sammenheng med den politiske historien i Hellas fra de er små bystater, via en stormaktsposisjon i det østlige Middelhavet til de blir underlagt Alexanders verdensrike og deretter det romerske riket. Denne politiske utviklingen har en idehistorisk side, og Baden viser indirekte at denne idehistorien også kommer fram i malerkunsten.

Litteratur:

Lene Andersen m. fl.: «Billeder til Homer». København 1984.

Torkel Baden: «Et kort Begreb af det græske Maleries Historie». Kiøbenhavn 1825.

Jørgen Mejer og Minna Skafte Jensen: «Oldtiden», bind 1 Verdens litteraturhistorie. Oslo 1985.

Basil Petrakos: «National museum. Sculpture – bronzes – vases». Athen 1993.

Henri Stierlin: «The Cultural History of Rome». Geneve 1983.

Rudi Thomsen: «Høykulturer tar form», bind 2 Aschehougs verdenshistorie. Oslo 1983.

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!