Kjøkkenhager før, nå og i nær framtid

«Kjøkkenhage» var inntil nylig et gammelmodig ord, men nå er innholdet av ordet blitt trendy. På 2000-tallet snakker byplanleggere og arkitekter stadig oftere om grønne tak, green cities. «Dyrk byen!» Og folk – ganske mange av oss etter hvert – følger opp. Midt i byen finner folk plass til tomater, salat og kål i plantekassene. Kolonihagene har lange ventelister. Gamle villahager som var et ork, et minus på boligmarkedet, som eldre folk kvitta seg med for å bo lettvint (og rådyrt) i blokk, beskrives nå som en kilde til livskvalitet for både unge og gamle.

Av Merete Astrup og Erling Sørli

Det er alltid vanskelig å finne sikre forklaringer på hva som skaper trender. Ser vi historisk på det, finner vi kjøkkenhagene som en grønn tråd. De har «alltid» vært der, unntatt kanskje i «vår tid». Mer usikkert er det hvor varig den nye interessen for dyrking kan bli. Blir den mer enn en forbigående trend?

Potetbed mellom busker. Alle fotografiene er ved Merete Astrup og Erling Sørli.

Matproduksjon til egen husholdning

I det gamle jordbrukssamfunnet produserte folk mat til egen husholdning. Fiskere fikk et pengeoverskudd i gode år, men de fleste fikk det daglige brød fra fiske og småbruk. – I innlandsbygdene sa det seg sjøl at familier på småbruk og middelstore bruk måtte skaffe seg mat og klær fra jordbruket, kanskje med inntekt fra tømmerhogst som vinterarbeid.

Også for byfolk, som i Drammen, bidro hagebruk og husdyrhold til det daglige brød. Gamle kart viser hvordan bebyggelsen på Bragernes lå ved stranda i ei stripe langs ei lang hovedgate. Bak bebyggelsen gikk landevegen med det talende navnet Engene. Til mange boligtomter hørte ei stripe jord oppover lia. Nederst lå kjøkkenhagen, jord til potetdyrking osv, videre oppover jordteiger til fôrproduksjon, og øverst lå den felles bymarka, allmenningen, med beiterett for byfolks kuer og sauer. Morgen og kveld passerte dyra gjennom Gjetergata og andre krøttergutuer. Helt fram til slutten av 1900-tallet hadde mange kvartaler langs de øvre gatene på Bragernes romslige tomter. Forholdsvis store uthus hadde tidligere gitt plass til små fjøs og vinterforsyning av fôr.

Byens overklasse, de store næringsdriverne i ulike bransjer, skaffet seg «lystgårder» der det trass i navnet ikke bare foregikk selskapelighet. Lystgårdene var like mye gårdsbruk som produserte mat til en stor husholdning: eierens familie, gjester og arbeidsfolk. Som all matproduksjon til egen husholdning var dette virkelig «kortreist mat». Lystgården dreiv en form for sjølbergingsjordbruk for et firma og en storhusholdning som en ellers ville tenke på som en spydspiss for pengeøkonomien.

Tomater mellom klatreroser.

Byvekst på fruktbar jord

Norge fikk naturligvis(!) spredt bosetting. Geografene anslår at 3% av Norges areal er dyrkbart. Der ville folk bosette seg. Men der jordbruket ga overskudd, ble det grunnlag for arbeidsdeling og handel. I forhold til vårt tema er det en trist kjensgjerning at tettstedene og etter hvert byene vokste fram der det var best vilkår for matproduksjon. 

Se på presset på dyrka mark i og omkring Drammen: «Fjordbyen» som vokser fram i nedre deler av Lier, Bragernes og Røyken. Den fruktbare dalen fra Hokksund til Holmen. Slettelandskapet i Skoger og Sande. Langs Vestfold-kysten vokser byene sammen.

Grønt byliv? – Noen erfaringer. 

Som sagt innledningsvis: Alt ligger likevel ikke under asfalt og betong. Både tradisjonelle og nye muligheter for grønt liv er til stede, også i byer og tettsteder.

Boliger som ble bygd for over- og middelklassen, ligger der det er best å bo. Romslige hus og hager i områder med eneboliger. Mange slike boliger ble bygd på dyrka mark helt fram til 1970. Dette foregår faktisk ennå noen steder, også i Drammen. Ei tomt kan romme enebolig med garasje, gjesteparkering, terrasse, og enda ligger kanskje noen hundre kvadratmeter gammel åkerjord og venter på å bli brukt.

Dette likner artikkelforfatternes situasjon for 20 år siden. Skulle vi satse på mer plen, utvida terrasse, lysthus, drivhus, dobbelt garasje? Eller mindre plen, bruke terrassen som den var, droppe lysthuset (hva har vi terrassen til?), bygge drivhuset når vi eventuelt trenger det, og bruke resten av arealet til blomstrende busker, grønnsaker, bærbusker, et epletre, rabarbra….

Vi begynte i det små, la til litt hvert år. Åkerjorda var lett å spa, og den var fruktbar fra første sesong. Dyrkingskasser trengte vi ikke. Det var nok med spavendt, gjødsla jord. Men hvis hagen hadde vært av den nyere sorten, med et bare tynt jordlag over sprengstein, måtte vi bygd opp dyrkingsbed i kassekarmer.

Grevlingbarn søker mark og larver mellom grasrøttene.

Poteter og grevlinger

Det er greit å begynne med poteter: Spa opp 2×5= 10 kvm plen. Hvis du blir sliten og støl, har du blitt litt sterkere. Bland jorda med en eller to sekker kugjødselkompost. Kjøp ca. 40 settepoteter. Sett potene i 4 rekker, 10 i hver, gjerne i klassiske potetfårer. Det blir ikke en åker, men et frodig potetbed. Vann en gang hver eller annenhver uke hvis det ikke regner. Ta imot gleden ved å oppdage at det første, grønne potetgraset har brutt seg opp gjennom jordlaget. Og det neste. Og etter hvert alle! De vokser til alle er mer enn halvmeteren! Hold kontakten med potetgrasa. Ta bort ugras hvis det truer med å utkonkurrere dem. Pass etter hvert på at sjølve potetene ikke kommer til syne. I så fall må de hyppes = dekkes til med jord. Potetene tåler ikke lys før de skal tas opp. Ser grasa lysegrønne og slappe ut? Gi dem gjødsel, og vann etterpå.

Men når det ikke regner, må vi jo spare på vannet? – Vi bruker noe av vannet to ganger. Ei bøtte i utslagsvasken blir fort full. Stå i badekar eller balje når du dusjer. Daglig samler vi to lett opp 100 liter vann som vi fordeler i hagen når det trengs.

I andre halvdel av juli kan du ta opp et prøvegras. Er potetene små, må de øvrige få stå til potetgrasa visner. Gleden ved å grave fram 20 kilo poteter har ikke noe med penger å gjøre. Ingen har smakt bedre poteter. Egne poteter til middag gjør deg til et hyggeligere menneske. Et potetbed gir rotfeste i tilværelsen. Hagearbeid er morsommere enn trening. – Virkningene er varige og vanedannende!

Noe som kan true trivselen i kjøkkenhagen, er frittgående dyreliv. Vi har ganske ofte besøk av rådyr, og en grevling bor i samme hage som vi. I år har vi fått et grevlingbarn som rusler rundt i fullt dagslys. Er den mørkredd, eller bare veldig fremmelig? En kan være på nippet til å bli irritert når grevlingen graver etter mark og tar smaksprøver i grønnsakbedene. Eller over rådyra, som napper hodet av tulipanene når en gleder seg mest over dem, og siden foretrekker mjuke og saftige roseskudd og mangold. Noen har spist hvert eneste jordbær! – Men hva om dyra tenker det samme om oss? At vi har flytta inn hos dem og endevender naturen? – Hva gjør vi med trost i flokk, når de oppdager bærbuskene? Kan vi kreve at hagebæra skal være bare for oss? 

Palmekål og grønnkål. Mangold ble spist av rådyr. Grevlingen grov opp resten.

Hvor varig er den grønne trenden?

Matauk har for veldig mange vært en del av livet, helt til … kanskje de siste førti-femti åra? «Vår tid» er faktisk et unntak fra det urgamle mønsteret om at folk produserer en del av maten sin sjøl.

Men så kom «vår tid». Fram til rundt 1960 lagde norske husmødre hverdagsmaten «fra bunnen». Økende yrkesdeltakelse bidro til at husmødrene foretrakk «rask og lettvint» mat. Økende pengerikelighet og effektivt reklamepress bidro til at flere valgte ferdige fabrikkproduserte matretter. Å lage mat basert på råvarer ble gammeldags. Kjøkkenhagen ble utdatert. Framtida var smarte hus med fjernkontroll, ikke hakke, spade og trillebår.

Inntil vi – etter tusenårsskiftet, kanskje? – har opplevd ei ny vending: En ny interesse blant yngre folk for å lage mat fra bunnen. Først med vekt på eksotiske ingredienser og matretter, men i seinere år også med sterk vekt på at ingrediensene skal være «kortreiste». Denne trenden handler antakelig mye om matkvalitet, men også om det som kunne kalles identitetsbyggende kosthold. «Si meg hva du gjør på kjøkkenet, så skal jeg si deg hvem du framstår som.» Dermed er sirkelen nesten sluttet, fra kortreist mat til hjemmeproduserte ingredienser: Nå er – igjen – mat fra egen kjøkkenhage det aller fineste!

Andre drivkrefter bak den grønne trenden kan forklares kort med stikkord som forsyningssikkerhet/transportproblemer/pandemi og matknapphet/krig/Ukraina. En tredje drivkraft handler om helse. Matbransjens storindustrielle aktører har fått et tvilsomt rykte. Dårlig dyrevelferd og dyrehelse i storskalproduksjon i jordbruket og fiskeoppdrettsindustrien skaper tvil om matkvaliteten. Høy grad av raffinering av råvarene og press på produktivitet gjennom genmodifisering og hormonbehandling og andre tilsetningsstoffer skaper ny usikkerhet.

Det fjerde alvorlige trekket i vår tid overskygger alt annet. Alarmerende klimaendringer krever kraftig reduksjon av transport og energiforbruk. Vi må omstille verden fra global til lokal produksjon og forbruk, og dermed fra storskala til småskalaproduksjon. Vi kan ikke lenger utvide produksjonen av kjøtt og fisk ved å utrydde regnskogene for å dyrke billig soya.

Alt dette summerer seg opp til uro over matvarene vi finner i butikken. Stadig fler ønsker sikker og kortreist mat. Gjerne mer grønnsaker og mindre kjøtt. Grønnsaker fra egen kjøkkenhage, eller fra kolonihage eller fra parselldyrking på en nærliggende gård, eller i det minste fra en Reko-ring, blir da svaret på alle ønsker.

Mange som hevder slike meninger og handler ut fra dem, tilhører en yngre, talefør og trendsettende del av befolkningen. De problemene og usikkerhetene som ligger til grunn, ser ut til å forbli en del av verden framover. Gledene med dyrking er like livskraftige som skvallerkål. Med andre ord: Vi kommer til å trenge kjøkkenhagen.

Squash frister visst ikke dyra «våre».

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!