Kjærjordet og bikkjestykket – paradis og slagmark
Det var dem eller oss. Inntrengerne fra Bangeløkka snek seg inn på vårt territorium over jernbanebrua i Austadalléen og via undergangen ved Andedammen. De forsøkte seg antakelig på en knipetangsmanøver. Men våre spioner hadde «luska», og avslørt angrepsplanene.
Av Jens Haugfos
Vi lå klar i dekning bak de naturlige fortifikasjonene på Bikkjebettan, med god sikt til alle kanter. Begge parter var væpnet til tennene med pil og bue, kniver, selvspikkede spyd og – de største og gærneste – med luftgevær. Adrenalinet kokte. Hva som utløste kampen husker jeg ikke, men plutselig kom piler fykende. Det var løping og hoiing. Hovedkampen sto nedenfor Austad gartneri. «Skarpskytterne» med luftgevær slapp tidlig opp for ammunisjon. Jeg ble sendt hjem for å hente grammofonstifter, som de mente kunne duge. Skjønne Anniken var én av gutta, og med i kampen. Jeg sto like ved, da en fiendtlig pil traff henne i handa så den satt fast. Vi hadde en såret, men ingen sanitet. Anniken var mer forbauset enn redd virket det som. Svingen bodde bare et steinkast unna, og mora hans måtte kunne gi førstehjelp. Men hun tålte ikke å se blod viste det seg, så noen andre måtte trå til. Bangeløkkarampen ble drevet på flukt ned Austadalléen og ned trappa ved Vestfoldbanen. Noen av dem blei dytta ned skråninga. Vi hadde greid å drive dem på flukt nok en gang. Det var fred på Bangeløkkafronten – enn så lenge. Anniken hadde en strålende bandasje på handa dagen etter, tilnærmet heltestatus og var skjønnere enn noensinne. I berget rett overfor valplassen var det lett å risse inn navn og initialer. Der risset vi (dvs. jeg) «A+J=S».
Austad var vårt territorium, Bikkjebettan vårt paradis, og ingen andre enn vi hadde rett til å boltre oss der. Og det gjorde vi, sommer som vinter. Dette var midt på 60 tallet. Vi var 10-12 år.
Men vårt territorium var stort. Om det var fred på Bangeløkkafronten (Vestfoldbanen var grensa), så kunne det være spent mot sørøst, mot Fjellsbyen. Fjellsbyrampen var nesten like frykta og hata som Bangeløkkarampen, men kampene mot dem foregikk mer oppi skauen og på Kjærjordet. I skauen var det uklare grenser, og kom vi over en fiendtlig hytte, ble den straks rivi. Jeg har ingen kamperfaring fra den fronten, men hørte historier om torturmetodene til gutta fra Fjellsbyen. De som ble tatt til fange, skal ha blitt bundet til trær med hue ned, litt høyt opp på stammen – og så fyrte dem opp bål under.
Austad sett fra idrettsbanen på Marienlyst. Vi ser Bikkjestykket ovenfor jernbanetraseen, og oppover bak funkishusene på Austad fortsetter Kjærjordet. Omtrent bak det sorte tårnet på Marienlyst ser vi «Trægdelåven», som ikke er omtalt i teksten. Trægde solgte landbruksmaskiner som var lagret her. I redaktørens barndom satt ofte noen av byens fuktige innbyggere i forkant eller under låven og kom med tilrop da vi gikk hjem fra skolen. Foto Høel, Drammens museum.
I min barndoms dal skjedde det et og annet som i dag ville utløst tiltak og bekymrede medieoppslag. Våre hjemmeværende mødre sendte oss bekymringsløst ut for å leke i vårt «trygge», grønne nærmiljø. Vi hadde en stor grad av personlig frihet, bare vi kom hjem til middag kl. 5 presis, for da kom far hjem fra jobben.
GRØNN TUMLEPLASS
Vi som vokste opp på Austad på 1950- og 60-tallet hadde rikelig med grønn tumleplass. Nybyggerstrøket mellom de eldre bydelene Danvik og Fjellsbyen, mellom Vestfoldbanen og skauen, ble anlagt på Austad gårds grunn. De ubebygde restene av den gamle storgårdens kulturlandskap ble våre lekearealer. Vi kappseilte med pinner og plumpa i Møllebekken, der Austads mølle og mølledam hadde ligget. Vi sparka fotball på løkka med brannruiner etter driftsbygning og bestyrerbolig – der Coop Extra ligger i dag. Vi måtte passe oss for ikke å plumpe i den gamle møkkakjelleren. Vi lekte cowboy og indianer i landskapsparken anlagt på slutten av 1700-tallet (se min artikkel om den i RD 4/1993). Vi var på epleslang både der og i eplehagan nordvest for gården. Vi tjuvlånte hestene på Kjærjordet, og vi bygde godt kamuflerte hytter i skauen ovafor. Vi nedkjempet våre fiender på Kjærjordet og Bikkjebettan, og vi testa isen på Andedammen hver høst på vei til eller fra Danvik skole. Dette kulturlandskap har vært med å forme meg. Det er mitt landskap. Her hører jeg til.
Her lå hoppbakken, og til venstre i bildet sto slaget mot Bangeløkkarampen. Foto Jens Haugfos.
På Drammen kommunes nettside heter det: «Bikkjestykket strekker seg fra Marienlyst idrettspark og sørover mot Austad gård. Området har en dam, Andedammen, …». For ordens skyld: Ingen som er vokst opp på Austad sier Bikkjestykket. Vi sier Bikkjebettan. Andedammen var opprinnelig isdam for Styrmoes Bryggeri, og senere for Skoger Meieribolag. For oss var det skøytebane og et sted vi plumpa hver høst.
Den gamle ferdselsveien Austadalleen med asfalt. Den går over jernbanen og ned mot Strømsø. De gamle lindetrærne var en gang i redaktørens barndom hjemstad for en gammel ugle som skremte folk i seine kveldstimer. Foto Jens K. Haugfos.
FOR VOKSNE OG BARN
Austad gård har røtter i middelalderen og Austadalléen er en del av gamleveien til Skoger, ja, den var sogar en del av pilgrimsveien mellom Tunsberg og Oslo. I brattbakken opp mot gården, var det satt stein på kant midt i veien, så hestene skulle få bedre feste. Dessverre ble dette kulturminnet delvis ødelagt av Drammen kommune for noen år tilbake. Den gamle hulveien ble dekket av pukk og asfalt, for å bli del av sykkelveinettet i byen. Jeg har sykla der nesten daglig i 30-40 år, men kan ikke huske at jeg tenkte at det var noe problematisk.
Fram til 1931 var selve gårdsanlegget i Kiærslektas eie. Da ble det overtatt av Skoger kommune, og tjente som herredshus fram til kommunesammenslåingen med Drammen i 1964. Jordveien ble allerede fra 1928 forpaktet av Andreas Meland, som bodde på Galterud, en gård under Austad. I 1936 kjøpte han Austads jordvei av Hans Th. Kiær, for å drive gården med hesteavl og tomtesalg. I 1947 hadde Meland 9 hester, 46 kyr, 1 okse, 12 ungdyr, 10 griser, 100 høns, samt frukthage med omlag 2000 trær. Kyr og hester beita på Kjærjordet.
Sommerstid red vi på Melands hester. Vi kjente hver hest og visste hvilke som var godlynte. Det var en kunst å komme seg oppå. Vi red uten sadel og seletøy, og det var ikke enkelt å holde seg fast. De ivrigste fikk sydd seg en sadel av pledd, som ble festet med belte under buken. Uten stigbøyler var det en balansekunst både med og uten sadel.
Tidlig på 50-tallet (før min tid!) laget storebroren min, og noen av hans kompiser, en gigantisk sprettert i skogkanten på toppen av Kjærjordet. Mellom to bjørketrær festa de en strikk av sammenbundne traktorslanger. Spretterten ble strammet med hestekraft, og i voldsom fart ble poteter og eplekart (stjålet fra Meland), slynget ned i bebyggelsen som kanonkuler. Såvidt jeg veit ble ingen skadet i denne livsfarlige leken.
Gutteskirenn på Bikkjebettan. Noen år seinere avanserte barna opp til det noe brattere Kjærjordet. I det årlige Austadrennet ble det delt ut medaljer. Foto Jens K. Haugfos.
Det lå to husmannsplasser ved Kjærjordet, eller «Kjerrejordet», som vi sa. Jeg trodde det hadde noe med hestekjerrer å gjøre. For gamle Larsen på Marenplassen (Mølleplassen) hadde både hest og kjerre. Hovedhuset står fortsatt (Austadveien 27), men stallen er revet. Larsen var en vennlig mann, og likte barn. Når han hadde vært i byen med hest og vogn, løp en skokk av unger etter og ropte: «Sitta på! Sitta på!» Og det fikk vi; oppover nybygde Austadveien. Vi ble gjerne med inn i stallen for å se han stelte hesten. Èn gang ville han vise oss noe rart. Han åpna lokket på ei svær kiste, og ut spratt en liten, kvikk skapning. En nisse!? Var det haugebonden, kanskje, eller Maren Plassen, som gikk igjen?
Den andre husmannsplassen var Høgda, som ble revet i forbindelse med veibyggingen opp til Austad skog. På begge plassene skal det ha vært servering tidligere.
NÅR SNØEN KOM
Vinterstid ble Kjærjordet til ake-, hopp- og slalombakker. Ja, det var faktisk der mange av oss lærte å gå på ski. Nesten alle gikk på kursene til frøken Sissi Resch. De foregikk både på Kjærjordet og på Bikkjebettan. (Hun døde nylig – 100 år gammel). Diagonalgang uten staver ble innøvd på islagte Andedammen. Bambusstaver med røde flagg, markerte porter og hopptraséer. Kurset kosta 10 kroner (mye penger den gangen). En vinterlørdag på slutten av 50-tallet kom jeg full av forventning med kurspengene i votten. Jeg regnet med å møte et 10 talls andre barn fra nabolaget, men på jordet var det ingen. Feil dag! Men den gule tikroneseddelen brant i votten. Jeg kunne kanskje gå ned til kjøpmann Klausen og kjøpe godteri!? Vel framme forlangte jeg «rart» for 10 kroner av fru Klausen. Hun fattet mistanke, og konsulterte sin mann på bakrommet, som sporenstreks ringte mora mi: «Han Lille-Jens står her og vil ha «rart» for 10 kroner, får’n lov til det, fru Haugfos?» Avslørt! Jeg ble sendt rett hjem med uforrettet sak til reprimande og husarrest. (Nesten) alle kjente alle. Det var en del av rammebetingelsene.
Vordende skiløpere kunne hente inspirasjon på høyt nivå både på Bikkjebettan og Kjærjordet, som var delarenaer bl.a. under NM på ski i 1956. Storfavoritten var Hallgeir Brenden, og undertegnede skal etter sigende ha ropt «Heia Blenden» både til ham og andre deltakere. Det må ha hjulpet, for han vant både 15 km. og 30 km. Hopprennet i Drafnkollen det året ble vunnet av Arne Hoel. Jeg kan huske hvordan publikum strømmet over Bikkjebettan og Kjærjordet, som maur til tua, hvert år når det var hopprenn. Vi fulgte strømmen, studerte ivrig hvert svev og sikra oss heltenes autografer. Toralf Engan, vant både i 1964 og 1965. Den signaturen har jeg naturligvis.
Bikkjebettan var også i flere år arena for «Austadrennet»; skileker for lokale unger, arrangert av Austad Vel med formann Harry Hansen i spissen. Det var ordentlig nummer på brøstet, seierspall, flotte premier og saft etterpå. Vår glimrende hoppbakke hadde naturlig ovarenn, kul, unnarenn og slette. Hoppet måtte vi lage sjøl. Bakkerekorden må ha vært minst 5 meter. Som Drafnkollen er også den «nedlagt». Der hoppet lå, står i dag en kurv til «discogolf», i unnarenna et tre, på sletta, der vi skrensa flott, står en gatelykt og et skilt.
Om våren, når råmen i jorda på fortauet utenfor stakittgjerdet på Austad var akkurat passe, fant vi fram femøringene. Der kasta vi på stikka, eller «danka», som vi kalte det, enten mot en lommekniv (alle gutter hadde kniv), eller bare mot en knivstrek. Store beløp, kilovis om potten var stor, skifta eier, og kunne konverteres i «merrakallær» (=karameller) eller «kvikkdrikk» i kiosken ved Austad gartneri (Styrmoes vei 27). Når Bikkjebettan hadde tørka opp, var det tid for bråtebrenning. Med litt vind, kunne det bli riktig fine «præriebranner», og den sure røyken lå over hele Austad. Da lukta det vår. Da hendte det at stigebilen fra Skoger brannvesen i Konnerudbakken kom, og stemningen steg i den uskyldige gutteflokken. Ingen hadde noe kjennskap til hvordan brannen hadde starta.
Fjellknausene både over og nedenfor jernbanen kan oppvise ulike ristninger. Her har PR skrevet sine initialer for lang framtid. Foto Jens K. Haugfos.
BLOMSTER OG SØPPEL
Sørvest på Bikkjebettan lå det inntil 1989 flere drivhus. Der drev Ole Kaasa med frue sitt Austad Gartneri fra 1933. Som guttunge likte jeg å være i drivhusene med julegleder og andre stueplanter. Jeg elsket lukta. Ekteparet Kaasa lot meg få «hjelpe til» med ompotting, vanning og annet småarbeid. «Lønna» kunne være en juleglede eller en stemorsblomst. Min botanikk- og hageinteresse slo rot der i drivhusene på Bikkjebettan.
Nedenfor herredshuset, utenfor stakittet og litt nedi bakken ved alléen, hadde Austad gård fra gammelt av sin mødding/søppeldynge. Like ved lå også en delvis murt jordkjeller. Svingen, Anniken og jeg lekte «arkeologer», og skaffet oss en anselig samling beinrester, potteskår og noen nesten hele krittpipehoder. Raritetene ble utstilt i et museum under trappa til Svingen i Sverres gate. Min interesse for kulturhistorie startet kanskje der og ga føringer både i utdannelse og yrkesliv. Drammens Museum, som fra 1964 formelt har forvaltet Austad som «herregård», fikk for en del år siden en bulldozer til å jevne mødding og jordkjeller bokstavelig talt med jorden. Forterrenget skulle formodentlig gjøres mer representativt og parkmessig. Det er ikke lett å gjøre gode funn der nå.
Ikke alt var bedre før, men barns nærmiljø endres på godt og vondt. Endring er modernitetens vesen og har blitt normaliteten. Framtida synes å komme stadig fortere. Austads kulturlandskap er forandret, men Bikkjebettan og Kjærjordet er fortsatt grønne lunger i et godt nærmiljø. Barna fra Bikkjestykket barnehage (som ligger der gartneriet lå) blir passet godt på av pedagogisk utdannede mens foreldrene er på jobb, og «fri lek» på Bikkjebettan har blitt et pedagogisk virkemiddel. I beste mening er det satt opp lekeapparater og benker, frisbee-kurver og gatelykter. Faren for å bli skutt på, er betydelig redusert. Andedammen er gjort grunnere av sikkerhetsgrunner, så ingen skal drukne der om de skulle plumpe. Det har, så vidt meg bekjent, aldri skjedd heller, men fiskene ble borte og dammen gror igjen. Men endene holder fortsatt stand. Det er trygt det også. Og ingen kriger mot Bangeløkka og Fjellsbyen lenger, og godt er det. Fred er dog det beste.
Drammen sett fra Kjærjordet. I mange år gikk det både kyr og hester på beite på Kjærjordet. Foto postkort.
«Forankring fryder», sier Fortidsminneforeningen. Man formes av sine omgivelser. Austad var verdens sentrum og vårt territorium, Bikkjestykket og Kjærjordet vårt paradis og valplass, vel verdt å kjempe for. Jeg er fra Austad! Først da jeg begynte på ungdomsskolen ved Strømsø torg, ble jeg drammenser.
Mens jeg skrev på denne artikkelen, tok jeg en tur ned mellom fjellknusene på Bikkjebettan for å finne innskriften: «A+J=S» – uten hell. Jeg fant bare de snirklete initialene «PR», risset lenge før min tid. Nedenfor Vestfoldbanen, på fiendens territorium, har jeg funnet mange langt eldre innskrifter, noen datert helt tilbake til 1700-tallet. I Skogerveien er det ristninger som er 6000 år gamle. Noen har lekt og svermet her før.
Både forankring og forandring kan fryde, men ingenting varer evig, knapt nok det som er hugget i stein.
Kilder:
Drammen Byleksikon (div. utgaver).
Haugfos, Jens K.: Haven på Austad (Rundtom Drammen 4/1993).
Se liljene på marken på Austad (R.D. 3/2013).
Norske gardsbruk. Vestfold fylke bd. II, Oslo 1947.
Rustad, Anton B.: Skogerboken. Drammen 1931.