Industri i Vestfossen

Eker papirmølle. Foto fra Buskerud Amts jubileumsskrift 1914.

Buskerud har opp gjennom tidene vært et stort industrifylke, og mange av bygningene og anleggene som er bevart, er viktige kulturminner.

Av Jørn Jensen

Vestfossens industrihistorie er flere hundre år gammel, og først og fremst knyttet til sagbruk. Her skal vi imidlertid ta for oss Ekers Papirfabrik og dens etterfølger Fredfos Uldvarefabrik. Plasseringen ca. 1 kilometer øst for Vestfossen sentrum var sikkert ikke tilfeldig. Bekken fra Røkebergtjern får her god fart ned den bratte lia. For å få ekstra stort utbytte av vannkraften ble det bygd en dam.

Begynnelsen var Ekers Papirfabrik, som ble anlagt i 1802 av Hans Nielsen Hauge. Hauge var kjent som lekpredikant, og det vi i dag vil kalle industrigründer. Etter en religiøs opplevelse i 1796 reiste han rundt som forkynner og fikk etter hvert mange med seg. Dette var i strid med den såkalte Konventikkelplakaten som satte strenge grenser for religiøs møtevirksomhet, og Hauge ble arrestert på Eiker i 1804 og tiltalt.

Gründeren Hauge

Hans Nielsen Hauge hadde også andre interesser enn de rent åndelige. Han tok handelsborgerskap og startet flere industrielle foretak. Sigbjørn Ravnåsen skriver følgende i sin bok “Ånd og hånd. Hans Nielsen Hauges etikk for ledelse og næringsliv.”

«Hauges interesse for papirindustri ble vakt i 1800 under et besøk i Danmark. På en fabrikk ved Roskilde hadde man etablert en papirmølle der de brukte tøyfiller som råstoff. Hauge mente at det var viktig for Norge å bli selvhjulpet med papir. Personlig hadde han behov for billig og godt papir til trykking av bøkene sine. Men det som gjorde Hauge spesielt oppglødd, var hans opplevelse av at papirmølla i Roskilde også hadde en sosial funksjon. Mølla engasjerte arbeidskraft som ellers var til overs i samfunnet. Han kunne registrere at barn, unge og til dels vanføre mennesker hadde sin arbeidsplass der. Full av entusiasme skrev Hauge hjem til broren Mikkel og vennen Torkel Gabestad for å spørre om de ville gå i gang med et papirmølleanlegg “hvorved Børn kunde holdes til nyttig Arbeide og faa mer lyst til Sædelighed og Arbeidssomhed”. Begge satt imidlertid på det tidspunktet i tukthus som følge av sin forkynnervirksomhet, så da Hauge kom hjem fra Danmark, måtte han ta opp denne saken med noen andre av vennene.»

Et sosialt tiltak

Den haugianske industrisatsingen var ikke først og fremst økonomisk motivert, da få fabrikker på slutten av 1700-tallet var levedyktige. Fabrikkene skulle produsere varer som samfunnet trengte, men skulle også ha en sosial funksjon. Bedriftene skulle tilsette mennesker som hadde vanskelig for å få arbeid, som barn, unge, kvinner og funksjonshemmede. De skulle få en mulighet til å gjøre noe meningsfullt, riktig nok ikke med samme lønn som en arbeidsdyktig mann. For mange var det likevel et stort framskritt å få lønnet arbeid, og funksjonshemmede fikk arbeidsoppgaver spesielt tilpasset dem.


Arbeidere ved Eker Papirmølle. Foto Drammens museum.

De haugianske virksomhetene la også stor vekt på å fungere som åndelige hjem. Arbeiderne skulle få fornyet sin kristelige innsikt og få veiledning i åndelige spørsmål.

Hans Nielsen Hauges første forsøk på å få i gang en papirmølle i Ådalen gikk ikke. Sorenskriveren avslo søknaden til myndighetene og karakteriserte Hauge som en svermer og omstreifer som hadde til hensikt å skaffe seg privilegier på urettmessig vis. Kort tid seinere dro Hauge til Eiker, og fikk her kongelig privilegium til å anlegge og drive en papirfabrikk på gården Arneberg ved Vestfossen. Hauge skrev en rekke bøker, som fortrinnsvis ble spredt innenfor bevegelsen. Trolig ble papirfabrikken etablert for å sikre tilgang på papir til disse skriftene.

Papirfabrikken førte også andre virksomheter med seg. Interessentselskapet som eide papirfabrikken, hadde også ei siktemølle, vadmelsstampe, garveri, beinmølle og støperi. Støperiet skulle lage kirkeklokker og kanoner. Hans Nielsen Hauge hadde tatt initiativ til de forskjellige bedriftene, som sysselsatte rundt 50 mann, og skulle være landets første kooperative foretak. Denne organiseringen varte imidlertid ikke lenge, da arbeiderne ønsket et tryggere lønnssystem.

Utover på 1800-tallet gikk produksjonen litt opp og ned. Etter en ombygging i 1850-åra økte produksjonen, mens antall arbeidere gikk ned. Her ble dessuten startet Ekers kemiske fabrik, som lagde svovelsyret beinmel. Beinmølla fortsatte i 1870-åra, etter at papirfabrikken ble nedlagt på grunn av en brann.

Ny industri

I 1895 startet en ny virksomhet på Fredfoss. I Nils Johnsens bok “Eker. Træk av en storbygds saga” fra 1914 kan en lese følgende:

Did kom en dag en fremmed tilreisende; hans hjem var hinsides grænsen. Denne mand hadde det samme aapne blik for stedets utviklingsmuligheter som i sin tid bragte Hans Nielsen Hauge til at gjøre “Mølla” til et litet industricentrum. Manden var J. A. Larsson; han blev norsk statsborger i 1905. Hvad denne mand har udrettet i de forløpne 18 aar er nesten som et eventyr.”


Fredfos Uldvarefabrik etter utvidelsen i 1912. Foto fra Nils Johnsen: Eker.

Den nye virksomheten ble etter hvert til Fredfos Uldvarefabrik. Larsson hadde bakgrunn fra Sverige som spinnerimester, og hadde med seg flere svensker til Vestfossen. I Sverige hadde de kommet lenger innenfor denne typen industri enn her. Alle svenskene førte til at arbeiderboligene rundt fabrikken ble kalt “Vesle Sverige”.

Flere byggetrinn

Industribygningene ble reist i flere byggetrinn fra omkring 1900 og utover. De eldste delene er gode eksempler på periodens byggeskikk i industrien, oppført i upusset teglstein med mange detaljer i fasadene.

I 1914 hadde fabrikken fire avdelinger: spinneri, veveri, fargeri og appreturavdeling. Det ble produsert kjoletøyer, dresstøyer, sjal og tepper, og etterspørselen var stigende. Varene ble levert rundt i landet, og i Vestfossen var det eget utsalg. I 1912 arbeidet 124 personer på fabrikken, 68 menn og 56 kvinner.

Oppgang og nedgang

I likhet med papirmølla på 1800-tallet gjennomlevde også ullvarefabrikken konjunkturoppgang og -nedgang. Under første verdenskrig dannet Fredfoss De forenede Ullvarefabrikker sammen med fabrikker fra andre deler av landet. I 1920-åra var det generelt nedgangstider. Fabrikken stoppet i 1927, og ble ikke startet opp igjen før i 1936. Under og rundt annen verdenskrig var det gode tider, med produksjon av blant annet ulltepper til det militære og møbelstoffer. I etterkrigstida ble det rasjonalisering, og ullvarefabrikken ble nedlagt i 1970-åra.

Arkitektur med upusset teglstein dominerer fortsatt på Fredfoss. Foto Jørn Jensen.

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!