Hvordan sveitserstilen erobret landet

Reiser man gjennom den norske landsbygda, oppdager man hvorledes de enkelte gårdsbruk føyer seg inn i et enhetlig bebyggelsesmønster: Hvit hovedbygning og rødmalte låver og uthus, i mer eller mindre gjennomført sveitserstil, – mer enn 100 år etter at stilen offisielt er gått av mote. Hvor man i byene og på småstedene fant sveitserstilen klarest uttrykt gjennom den frittliggende villabebyggelsen, var det på landsbygda i første rekke våningshusene, som ble oppført eller bygd om i sveitserstil.

Av Arne Finn Solli

Denne «stilen» skilte seg markant ut fra tidligere tiders bygningsutforming; hvor enkle hus direkte på en lav steinmur, laftet tømmer i veggene, synlige nover, torv-tekkede tak, smårutede vinduer og knappe takutstikk, gjerne var regelen. Husene hadde få detaljer og uten nevneverdig pynt, bortsett fra på de mest velstående brukene hvor inngangspartier og portalene var særlig forseggjorte, noen ganger med vegger kledd med grov, stående panel og med løer i tilsvarende utførelse. Alt var tjærebredd eller solsvidd i en gråbrun farge, – en bebyggelse knapt synlig i landskapet.

Store Gilhus i Lier ble reist i 1860-årene. Sveitserhus med symmetrisk fasade og veranda over to etasjer med spiss ark ble populære. Foto Arne Finn Solli.

Dette var en organisk byggemåte, hvor husene ble forlenget og påbygd ettersom behovene meldte seg, uten annen plan enn å få plass til de mennesker eller aktiviteter det var behov for. Man både arbeidet, sov, kokte i samme rom, samtidig som man hadde egne hus for ulike formål; hus for dyr og forråd, bur og loft til klær og mat, vaskehus, potetkjeller etc.

 

Eilert Sundt, sveitserstilen og slottsarkitekten:

Samfunnsforskeren Eilert Sundt, som tidlig viste stor interesse for folks boligforhold og livsvilkår, skildrer byggeskikken slik ved inngangen til 1850-tallet: «Kort, lige så nær som tømmerskoven overalt i Fortiden laa ved Gaardene, lige saa snar var man til at fælde tømmer og bygge sig et nyt Hus for hver Gang et nyt Behov opstod, saa der kom til omtrent lige saa mange særskilt Huse, som vi efter nyere Maade ville tænke os Værelser. (…)Hin eiendommelige norske Skik har nu rimeligvis naaet sit høieste Punkt og er allerede begynt paa at forsvinde». Det var «sveitserstilen» som tok over og som han hadde i tankene.

Det blir imidlertid feil å knytte sveitserstilen til kun planløsninger, bygningsdetaljer, takutstikk og materialbruk. Stilen var opprinnelig like mye et sosialt program inspirert av det romantiske liv på den tyske landsbygda og den sunne tilværelsen i de sveitsiske fjellbygdene. Sveitserhusenes skjønnhet og orden skulle vise til tilsvarende egenskaper hos byggherren og virke smittende, het det. Lys, luft og grønne lunger ble mottoet; større rom, adskilte værelser, god takhøyde, store vinduer og større krav til komfort og hygiene, ble viktige elementer, – ikke ulikt de behov funksjonalistene kom til å fremme en drøy mannsalder senere, selv om formspråket var et helt annet.

Den første som brakte idéene om «den nye Træstil» hjem til Norge, var den travle slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus Linstow, som etter en begeistret studiereise til Tyskland 1835-37 fikk reist sine trebygninger i og ved Slottsparken tidlig på 1840-tallet; Gardens vaktbu, Portboligen og Grotten. Deres byggestil ble svært populær blant borgerskapet i hovedstaden, og villaer i sveitserstil ble reist, den ene mer fantasifull enn den andre. Byggestilen må sies å være «haute coutur» mot andre halvdel av 18-hundretallet. I tillegg ga det et snev av kongelig glans, siden forbildene befant seg som en del av slottsbebyggelsen.

Gardens vaktbu er et godt eksempel på tidlig sveitserstil. Foto Nina No. Wikipedia.

Men ned til allmuen og ellers utover til distriktene var kommunikasjonslinjene mer skrøpelige og ikke minst, byggetradisjonene mer fasttømrede. Aviser var det dårlig med og telegrafen var ennå ikke videre utbygd. Eilert Sundt har også den teori at siden den nye bygningsskikken ofte først utbrer seg i de «ytre bygder», skyldes det både velstand og bedre samferdsel, men sier videre: «Men for det Andet er der den særlige Aarsag til at Bygnings- Skikken skifter hurtigst i de ydre bygder, at formedels det fugtige Klima der raadne Husene snarere ned, saa der bliver hyppigere Anledning til at bygge efter nye Skikke, hvorimod der i det paafaldende tørre Klima f.eks. i Vaage og Lom vel ikke har været saa ret mange Slægtsled av Huse i et Aartusinde». Hus råtner fortere i regnvær langs kysten, mente den praktisk anlagte Sundt.

 

Sveitserstilen tok toget:

Mye skjedde i midten av 1850-tallet. Toget kom pesende og endret forholdene totalt. For hvordan skulle ellers den moderne stilen spre seg så fort utover landet, om ikke via jernbanen og de utallige stasjonsbygningene som ble reist i sveitserstil.

Det hele begynte med Hovedbanen fra Kristiania til Eidsvold i 1854, en privat jernbane, finansiert for en stor del av britene. Mellomstasjonene på denne banen var inntil da den første og definitivt største samling av sveitserhus i Norge og kom til å prege norske stasjonsbygninger i nærmere 50 år fremover. Britene la nok en del føringer på planløsningen og utformingen av anleggene, men etter hvert innså man at forholdene i England og Norge var ganske forskjellig og en norsk «mal» ble utviklet.

De tyskfødte arkitektene Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno var arkitektene som ble engasjert og som tegnet jernbanens første stasjonsbygninger. De var begge utdannet i hjemlandet hvor ideer til «den nye Træstil», med forbilder fra det friske liv i alpene, Sveits og Bayern, fikk fotfeste. Disse ideene og dette formspråket tok de med seg til Norge hvor sveitserbevegelsen av mange gode grunner, som jeg skal komme tilbake til, ble godt mottatt.

Den gamle stasjonsbygningen på Gulskogen ble reist til åpningen av første del av Randsfjordbanen i 1866. Foto fra Stasjonsdatabasen.

Etter hvert ble også norske arkitekter utdannet i Tyskland, i Berlin og Hannover, siden også Karlsruhe og München. Dette gjaldt for jernbanens del i første rekke Georg Andreas Bull og Paul A. Due, og i noe kortere perioder Peter A. Blix og Balthazar Lange. De førte arven fra tyskerne videre gjennom resten av århundret og langs stadig nye spor, godt inn på 1900-tallet.

Bull ble utnevnte til Statsjernbane-anleggenes arkitekt allerede i 1865 og tegnet gjennom sin karriere nærmere 60 stasjoner i sveitserstil parallelt med de mer monumentale stasjonsbygninger i murverk (bl.a. Drammen stasjon 1863). I 1890 overtok Due som statsbanenes foretrukne arkitekt. Han videreførte tradisjonen og etterlot seg mer enn 2000 tegninger for statsbanene.

Så hvordan kom denne jernbanebyggingen til å prege omgivelsene utover på 18-hundretallet etter hvert som stadig flere dalfører ble tilknyttet jernbanenettet?

– Folk reiste mer og tok idéene med seg. Aasmund Olavsson Vinje, som sommeren 1860 la ut på sin lange ferd til Trondheim for å bivåne kroningen av Karl 15., startet på turen ved å ta første etappe med toget fra Kristiania til Eidsvold. Vinje var sterkt opptatt av «det nye i tiden» og skriver begeistret der han suser gjennom landskapet, gleden ved å «høyra eimvogna (lokomotivet) frøsa som ein annan hest og få mat og drykk av kol og vatn.»

Jernbanen representerte den moderne tid, – fremskrittet om man vil. Folk ville gjerne følge med, og bøndene i bygdene langs de nye banestrekningene var ikke mindre jålete og forfengelige enn borgerskapet i byene. Vårt distrikt med Randsfjordbanen (1868) langs Eikerbygdene og Drammensbanen (1872) gjennom Lier, var ikke noe unntak. 

Våningshus ble reist eller bygd om i sveitserstil, med ryddig planløsning, romslig kjeller, god etasjehøyde, høye korsformede losholtvinduer, symmetrisk plasserte arker med tilhørende verandaer i front, ofte med kulørte glass. Inngangsparti fikk to-fløyete gangdører med glass, og mønet og arker fikk ganske spiss takvinkel med kors i hver gavl og rikelig med vannbrett, border og utskjæringer.

Skoger stasjon ble anlagt på gården Søndre Unnelsrud, og Jarlsbergbanen ble åpnet til Larvik i 1881. Foto Stasjonsdatabasen.

Til å begynne med ble husene malt i avdempede, kontrasterende farger. Senere, ettersom velstanden økte, kom hvitfargen på moten og ble den toneangivende. Låve, stabbur og uthus ble malt røde, med hvit staffasje, disse også med kors i mønet, hvite lemmer, vannbrett og vindskier, gjerne med et klokketårn kneisende på mønekammen. Og i front av det hele: flaggstang! Med sveitserstilen ble det Norge i rødt hvitt og blått. Stilen bredte seg fra Agder i sør til langt opp i Nordland!

I «August-trilogien» raljerer Hamsun med befolkningen i den sidrumpa nordlandsbygda Polden på 1860-70-tallet. Selv om Hamsun harselerer med folks forfengelighet, er han ikke blind for sveitserhusenes gjennomtenkte planløsning og forbedrede boforhold. Han lar verdensmannen August sette opp hus i den fremmede, men nymotens sveitserstil. Her appellerer August til Poldværingenes forfengelighet og dragning mot det moderne som Hamsun jo selv hadde lite til overs for:

«Når August bygger blir det jo ikke et Poldens hus med enkle fire vegger og torvtak, nei hans hus hadde sin facion fra villaer og sommerboliger ute i verden, med utbygg hist og karnap her, indretninger til solseil, veranda med stolper, kulørte glasruter i døren, arker på taket og tekningen av skifer. Pokker om det ikke blev et utenlands hus og en seværdighet!» Folk strømmet til for å se Augusts hus. «Det var jo også noget å se, fremmed og utkrotet som en opkomling blandt huser, men indvendig med god orden og sammenhæng mellom rummene og med skaper og klæskot indfældt i panelet. August viste villig omkring. Det måtte ha været mit hus ønsket de. Det taket skal ikke fort rotne op, sa de. Og de kulørte ruter i yterdøren var et under». Men August var forretningsmann selv om han lot som det motsatte, den godtroende jekteskipper måtte betale: «Han nævnte en sum. Det var jo svinaktig masse penger, men skipperen måtte komme ihu at materialene var fra Namsen, de kulørte glasruter var visst kommet helt fra Indien og skiferen fra Malangen, det var ikke småtterier som her var samlet og tilslut hadde skapt dette hus».

Å kaste glassperler til de innfødte var noe August hadde gjort før.

 

Privilegier, industri og ferdighus:

Fra begynnelsen av ble stasjonsbygningene tegnet én for én, med sitt eget særpreg, størrelse og utforming basert på sted og behov. Med den hastighet jernbaneutbyggingen etter hvert fikk, meldte det seg raskt behov for standardisering og rasjonalitet, noe stilarten lå godt an til å etterkomme, siden materialene i all vesentlighet besto av treverk i så vel konstruksjon, som i kledning og detaljer.

En viktig grunn til at byggemetoden slo så godt an, var, i tillegg til rikelig tilgang på trelast, at de kongelige privilegiene, som alltid hadde lagt begrensning på eksportdelen av næringen, ble opphevet i 1860. Etter det ble det fritt fram for et hvert sagbruk og høvleri å produsere den trelast de ønsket, – godt hjulpet av dampkraften som etter hvert ble den rådende. Dette førte til at høvlet virke, som kledning og listverk i alle mulige former og fasonger, ble produsert i store kvanta og til rimelige priser. Standardiserte bygningsdetaljer ble masseprodusert; sperreender, mønsåser, paneltyper, ballustre og listverk ble tilgjengelig i stor skala. Etter hvert kom også ferdige hus fra flere fabrikker.

En bedrift som tidlig skjønte dette, var den unge ledelsen på Strømmen Trævare, ingeniørene Christen Arentz Segelcke og Gabriel Kielland Hauge. I tillegg til å ligge sentralt til for jernbaneutbyggingen på Østlandet, leverte bedriften utover mot slutten av århundret, mange ferdighus og byggesett som stasjonsbygninger for statsbanene (Onde tunger antyder til og med at det nære samarbeidet mellom Strømmen Trevare og Statsbanene ikke ene og alene skyldes faglige prioriteringer, men den enkle forklaring at Segelckes svigerfar var statsbanenes generaldirektør). En annen leverandør, i Trøndelag, var Christian Thams som gjennom Strandheim Bruk fra 1867 leverte ferdige sveitserhus som stasjonsbygninger bl.a. til Thamshavnbanen.

Ferdighusteknologien spredte seg selvfølgelig til banenes nærområder der de strakte seg innover dalførene og utover bygdene. Det ble i tillegg tidlig mulig å skaffe seg tegninger av hus i typisk sveitserstil. Både Georg Bull og Paul Due og sikkert flere andre arkitekter, utarbeidet hefter med ferdige arbeidstegninger på bolighus i ymse størrelser, med detaljer og maler ofte i målestokk 1:1. Mens panel og listverk ble hentet fra bruk, ble snekkergleder og løvsagarbeider fremstilt på byggeplassen. Bygdesnekkerne hang seg på og sveitserstilen ble frem mot århundreskiftet, den rådende byggestilen.

Interiør fra Drammen Trævarefabrik, som lå der Strømsø senter ligger i dag. Fabrikken var særlig kjent for å lage skolepulter, men dette bildet viser at de også produserte krysspostvinduer. Foto Drammens museum.

 

Vestlandet, turisthoteller og dragestil:

Men det var ikke bare i de store byene på Østlandet og i dalførene at sveitserstilen fikk sin utbredelse. Selv om jernbanen ikke eksisterte i fjordstrøkene på Vestlandet, ble det oppført en rekke bygg i sveitserstil, i første rekke hoteller, men også private villaer og fritidshus. Mange av disse hotellene står fremdeles og er godt ivaretatt, nå som eksotiske reisemål i en stadig mer krevende turistindustri.

Skal noe sted trekkes frem må det være Balestrand i Sogn. Kviknes hotell (i sveitserstil) ble reist i en størrelse som hverken før eller senere er blitt utfordret her til lands (ca. 1890). I tillegg ble det bygd en rekke villaer og sommerhus på stedet. Balestrand ble et yndet feriested for både kunstnere og borgerskap da attenhundretallet gikk mot slutten. Nasjonalfølelsen svulmet frem mot 1905 og speilbildet av en sveitservilla mot en blikkstille Sognefjord, med snødekte fjell i det fjerne, tonesatt med Griegs «Morgenstemning», kan vel muligens bare overgås av «Brudeferden i Hardanger» som nasjonalt ikon.

Fra slutten av 18-hundretallet, ettersom nasjonalfølelsen fikk overtaket, skjøt «dragestilen» frem som et villskudd på arkitekturens tuntre, sterkt inspirert av gamle norske motiver fra vikingetid med langskip og fra stavkirker. Stilen var en særnorsk avart av sveitserstilen, godt blandet med den europeiske jugend med flytende former og mørkbeiset treverk.

Det ble mindre av de panelte veggene i lyse farger, med listverk og staffasje i sirlig løvsagarbeid. Nå skulle det helst være laftet tømmer i veggene med synlige nover, mønekammer med border og glefsende drager i hver ende, ofte fargesatt i den dypeste brunfarge.

Stilen ble populær i det øvre samfunnslag som hyllet Nansen, støttet konsulatsaken og frigjøring fra Sverige frem mot 1905. En rekke villaer, hoteller og restauranter ble oppført i dragestilen. Her var det Norge opp og Norge i mente. Funnene og utgravningene av både Tuneskipet, Gokstadskipet og senere Osebergskipet rundt århundreskiftet, brakte frem i dagen konkrete forbilder på hva Norge en gang hadde vært og hva en løsrivelse fra Sverige burde kunne bære bud om.

Kviknes hotell i Balestrand i Sogn fra omkring 1890 skal være landets største bygning i sveitserstil. Foto Arne Finn Solli.

Å manifestere dette gjennom arkitektur og byggekunst kunne neppe gjøre den nasjonalromantiske bevegelse mere synlig. Holmenkollen turisthotell (revet) ble selve symbolet på bevegelsen, nærmest en manifestasjon av «kongsgården» tatt ut av norske folkeeventyr og illustrert av Erik Werenskiold.

Hos statsbanene fikk arkitekt Paul Due, som den nøkterne mannen han var, reist en rekke stasjonsbygninger mot slutten av 1890-tallet, i noe som vel kan beskrives som en ganske moderat utgave av dragestilen. Stilen holdt seg frem mot 1. verdenskrig og døde sakte hen.

Mjøndalen stasjon var klar i 1866. Den gamle sveitserstilstasjonen brant i 1899, og Paul Due tegnet den murbygningen som fortsatt står. Foto Stasjonsdatabasen.

Bull og Due i Drammen:

Georg Bull og Paul Due (se RoD 2/1998) fikk forresten stor betydning for Drammen i denne perioden, gjennom oppbyggingen av Bragernes etter brannen i 1866. De slo seg sammen og drev i en periode egen praksis her i byen. Due skal ha reist nærmere 23 bygninger i løpet av perioden, de fleste i mur i historismestil. Men nasjonalt ledende arkitekter som de var, må vi anta at de også fremsto som forbilder for den lokale fauna av mer eller mindre tegnekyndige kolleger. Hvor mange av Dues bygninger som ble reist i sveitserstil er uvisst, men jeg har sporet opp at hovedbygningen på Fagertun, for konsul Bache, bærer Dues signatur. Huset sto frem til moderne tid, men ble revet så sent som i 2010.

Lier stasjon sto ferdig til åpningen av Drammensbanen i 1872. Foto Stasjonsdatabasen.

Av stasjonsbygninger duoen har etterlatt seg i vårt nærområde er bl.a. stasjonene på Drammensbanen og Randsfjordbanen; Spikkestad, Lier, Drammen og Gulskogen. I tillegg de første stasjonene i Mjøndalen (brent) og Hokksund som dessverre er borte. I tillegg tegnet Bull stasjonene i Vikersund og Krødsherad. Den siste er for øvrig i god stand og dessuten fredet. Paul Due tegnet noen år senere de nye stasjonene i murverk, både i Mjøndalen og i Hokksund.

 

Gammel kritikk og nye tider:

Selv om sveitserstilen ble svært populær og med årene fikk en voldsom utbredelse, skjedde ikke dette uten kritikk. Mange mente tidlig at stilen brøt for mye med den tradisjonelle byggeskikken i Norge og at det ble introdusert for mange fremmedelementer i bygningene. Eilert Sundt var svært usikker på dette forholdet. Han var positiv til at det kom utdannede arkitekter inn på området, men skrev likevel allerede i 1861 flere artikler hvor han stilte spørsmål om vi i Norge likevel var på rett vei: «Er det architekternes skyld, som ikke have givet større agt på den norske bygnings-skik? Eller er det så, at denne i seg selv er for arm, så altså en fremmed må plantes ind?» Antagelig er begge høyst betimelige spørsmål, men ikke like lette å svare på.

 

Formodentlig skyldes utbredelsen av sveitserstilen utover på 1850-tallet en kombinasjon av Sundts bekymringer. Den rådende byggestilen i forkant av sveitserstilen besto, som tidligere nevnt, av en nøktern gårdsbebyggelsen i laftet tømmer. På storgårdene og i byene var det klassisismen og historismen som rådet. Der hvor man ikke hadde råd til å bygge i murverk, skulle det i hvert fall se slik ut! Trehusene ble utstyrt med både glatt kledning, pilastre, buer, stein og kvadre utført i treverk. Det hele malt i egnede farger for å etterligne murbygninger (se Gulskogen gård).

Øverst i Wintherbakken i Bragernesåsen troner tre hvitmalte sveitserstilhus over byen. Foto Torkild Alsvik.

Arkitektene protesterte etter hvert på denne etterligningen av murverkarkitekturen. Sveitserstilen, som virkelig kunne utnytte treets egenskaper på en ærlig måte, ble derfor godt mottatt og etter hvert rådende. Og mens borgerskapets idealer etter århundreskiftet gikk videre via, dragestil, jugend, nybarokk og funksjonalisme, ble sveitserstilen «demokratisert» og forenklet i begynnelsen av 19-hundretallet gjennom den allmenne boligreisningen.

Enkle hus for menigmann, med korsformede planløsninger, forenklede detaljer etter ferdigkjøpte tegninger, ble reist av lokale snekkere og byggmestre landet over. Slik holdt stilen seg gående til «byggmesterjugend» og senere «funkisen» overtok utover i mellomkrigstiden.

Etter 2. verdenskrig var det helt slutt på å bygge forseggjorte hus med påkostede detaljer. Dette skyldes i stor grad bolignøden etter krigen og ikke minst mangelen på byggematerialer. Men også den generelle moten. Store kråkeslott var det ikke lenger materialer til eller etterspørsel etter, Husbankens nøkterne typehus ble statens bidrag til byggekunsten. Dessuten kom det nye forbilder fra USA utover på 50-tallet. Lave bungalower med store «termopanvinduer», plateslåtte vegger, fravær av listverk og all mulig staffasje ble moderne, og med denne stilen; ferdighusene, i stadig mer utspjåkete utgaver.

1950 og 60-tallet viste liten interesse for sveitserstilen. For de med gamle sveitserhus som ville «modernisere», ble det en vanskelig ombyggingsoppgave, ofte med svært begredelig resultat. Sveitserhusene egnet seg ikke til å «av-sveitserifisere». Høyreiste sveitservillaer som på 1970-80-tallet ble ribbet for pynt og utstyrt med stående, brunbeiset tømmermannspanel, kvadratiske husmorvinduer og aluminiumstak, står for meg som det ultimate hærverk og en trist sorti på en respektert og forgangen stilart.

Riktignok kom 1990-tallet med en bølge av nostalgiske etterligninger av forenklede «sveitserhus». Folk ville tilbake til bestemors koselige stuer. Samfunnet ble mer bevisste på tidligere tiders byggekunst, kommunene utarbeidet egne bevaringsplaner og gamle bygninger fikk bedre rettsvern.

– Hundre år etter at sveitserstilen ble forlatt er det en helt annen problematikk som utfordrer byggebransjen; energisparing og miljøkrav, – forhold som sveitserhusarkitektene i liten grad ble utfordret av.

Kilder

Tendenser i Norsktrearkitektur fra klassisime til sveitserstil, Ruth Jørgensen

Sveitserstil 1800-årense byggeskikk, Arne E. Olden

Historisme i tre, Jens Christian Eldal

Neste stasjon, en guide til jernbanens arkitekturhistorie, Eivind Hartmann, Øisten Mangset og Øyvind Reisegg

Sveitserstilens språk, Byggekunst nr. 5/1998, Arne Lie Kristensen

Ferdaminne frå sumaren 1860, Aasmund Olavsson Vinje

August, Knut Hamsun

Complet færdige Huse, Strømmen Trævarefabrik Ferdighusproduksjon 1884-1929, Kari Amundsen, Berit Anderson, Ingeborg Hvidsten og Alf Stefferud

Stadskonduktøren, om Georg Bull og Christiania i historismens år, Odd Brochmann

Norsk biografisk leksikon

Store norske leksikon

Wikipedia

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!