Handelsmannen og forfatteren

Buss nr 3 stopper like ved Åssiden kirke, stoppestedet heter Elias Kræmmers vei. Lydbåndet i bussen sier «Elias Kræææmers vei» og får det til å høres som om mannen var tysk. Det var han ikke, han var fra Svelvik og drev handel eller kremmervirksomhet, og på hans tid skrev man dette ordet med æ. Som forretningsmann hadde han stor suksess, og bøkene han skrev under psevdonymet «Elias Kræmmer» var i sin tid meget populære. Vi snakker om Anthon B. Nilsen fra Svelvik og Drammen.

Av Liv Evju

Han het altså Anthon Bernhard Elias Nilsen og var født i Svelvik i 1855. Moren ble tidlig enke, men med dyktighet og vilje satte hun seg store mål for sine to sønner. Broren Ingar ble advokat, mens Anthon gikk til sjøs og var ferdig med skipperskolen før han var 18 år. Allerede da skjønte han at fremtiden for ham lå på land, ikke på havet. Han ble ansatt på kontor i Drammen  og jobbet i to trelastfirmaer, men etter bare fire år gikk disse konkurs, og 22-åringen søkte seg da til trelastbransjen i Fredrikstad, slik mange drammensere allerede hadde gjort. I Østfold var det fremdeles stort og grovt tømmer, mens skogene rundt Drammen var ganske uthogd.

Anthon B. Nilsen – alias Elias Kræmmer.

Trelasthandler

Anthin var blitt ansatt som bestyrer på Fredrikstad Dampsag, en ganske liten bedrift, og for å fylle tiden begynte han å handle tømmer for egen regning. Etter hvert bygget han seg opp, og løste handelsbrev i 1879. Selv om det var dårlige tider, klarte han og kompanjongen å skaffe nok tømmer til å holde dampsagen gående og unngå ledighet. Fire år etter at han kom til Fredrikstad, var han etablert som trelastgrosserer. Han giftet seg med Helene Holst i 1880, hun var datter av trelasthandler Bernhard Holst i Drammen og bryllupet sto i Bragernes kirke. 28 år gammel ble han valgt inn i kommunestyret i Fredrikstad.

Fra Fredrikstad Dampsag hvir Anthon B Nilsen var bestyrer og gjorde det godt økonomisk. Foto fra E. Kræmmer: «Glade ungdom», Oslo 1933.

Han ble aldri noen ivrig politiker, selv om han kom inn på Stortinget for Høyre i 1894.  Han var mer opptatt av felles interesser enn av partipolitikk og knyttet allianser med både høyre- og venstremenn fra næringslivet. Han var en ekte gründer og stiftet bl.a. Tofte Cellulosefabrikk (1897) og Hurum Cellulosefabrikk (1906) Men på denne tiden tok han pennen fatt for alvor, og det var nok mer etter hans hjerte enn det politiske arbeidet.

Fra aviser til bøker

Anthon B. Nilsen begynte å skrive allerede som gutt, det første han fikk trykt sto i Børnenes Blad i 1867. Senere fikk han småhistorier på trykk i Drammens Tidende, og til Wergelandsfesten 17. mai 1876 skrev han en sang som ble sunget av et par tusen mennesker ved folkefesten i Drammens Park. I Fredrikstad fikk han spalteplass i Fredrikstad Tilskuer, både med noveller og leilighetsdikt. Han skrev også komedier for byens amatørteatergruppe.

Forsidetegninger til de tre bindene med «Glade borgere».

Den første boken, «Glade Borgere»,  kom ut i 1894 og ble mottatt med begeistring. Men allerede året før fikk han novellen «Gi op fokken, tak!» på trykk i Morgenbladet, noe som skaffet ham et rosende brev fra den meget kritiske redaktør Friele. Han skrev om livet i småbyen ved fjorden, om embetsmenn og skippere, om matroser og studenter. Småbyen har trekk både fra Drammen, Svelvik og Fredrikstad. I Svelvik følte de seg støtt på mansjettene, så vel losoldermannen, havnefogden og presten skrev indignerte brev til forfatteren. Men Nilsen har små spark til både småbyjournalistikken, amatørteaterforeningene og mange andre typer og tildragelser i småbyen.

Det kom to samlinger «Glade Borgere», så fulgte boken «Byens Fædre», som foregår i Drammen. Her får man et godt inntrykk av både forretningsliv og hjemmeliv i byen i 1870-80-årene, skriver Einar Sigmund i sin lille bok om Elias Kremmer. Ved første øyekast er dette en samling noveller, men egentlig er den et tilløp til en roman om Drammen og drammenserne. En slik roman utga han først i 1930, den heter «Evensen».

I 1901 hadde hans lystspill «Bedstemors Gut» stor suksess på Nationaltheatret, hvor det gikk for fulle hus. Det er typisk for Elias Kræmmer eller «Kremmer’n» som han ble omtalt som, at han ga alle inntektene fra stykket til skuespillernes pensjonsfond.

«Livet krøniker» kom i 1918, nok en samling noveller. Kremmer’ns noveller regnes ikke som stor litteratur, men de ble likevel populære, nettopp fordi de var folkelige, med et gjenkjennbart miljø, med humor og hjertelag. I litterære kretser ble han nedvurdert, og kritikkene var usaklige og personlige, noe han tok seg svært nær av.

Anerkjente romaner

Med romanene nådde Elias Kræmmer et stort publikum og vant anerkjennelse hos litteraturkritikerne.

De to første romanene vakte ikke spesiell oppsikt.  «Cupido» fra 1915 bygger på minner fra seiskutetiden og forfatterens ungdomstid i Svelvik, men trekker også inn Marcus Thranes bevegelse og kvinnekampen. «Sigurd Seiersborg» fra 1920 forteller om hva en ung mann med klar forstand, sterk vilje og hjertet på rette sted kan oppnå her i verden. Men romanen «Fyrgangen» fra 1923 ble en stor seier for forfatteren og kom på kort tid i 13 opplag. Aftenposten skrev: «Det er noe av et livsoppgjør i denne bok. Gjennom Elias Kræmmers lyse, glade livssyn og bak all munterheten i denne bok dirrer en dyp tone av medlidenhet med menneskene.»

I første del av Elias Kræmmers bok «Glade ungdom» forteller han fra Drammen. Disse fire er mennesker han vilminnes fra byen: Fra v.: pianisten Marin Knutzen, Simen Kjøsterud, snekker Brynildsen og Søren «sorgenfri». Foto fra «Glade ungdom, Oslo 1933.

Den neste romanen, «Bølgene ruller» (1925) kan sees som et motstykke til «Sigurd Seiersborg», men hovedpersonen her mangler hjertelaget som ga Sigurd suksess i livet.  I 1928 kom romanen «Asylet».  Anthon B. Nilsens mor var i flere år bestyrerinne på Grønlands Børneasyl, og familien bodde på stedet. Her vanket de forskjelligste mennesker med sine gleder, sorger og bekymringer. Boken kan sees som et monument over moren, og flere sammenligner den med Dickens’ romaner.

«Evensen» fra 1930 ble hans siste roman. Den foregår blant småkårsfolk på Tangen i Drammen, og er en munter bok, i samme tone som «Glade Borgere».

Deretter fulgte tre bind erindringer, «Oplevelser», «Glade ungdom» og «Paa livet høislette» i årene 1932-34. Her ser man tydelig at de aller fleste av hans litterære personer er tegnet etter levende modell, mennesker han har støtt på gjennom livet. Einar Sigmund mener f.eks. at banksjef Hermansen fra «Byens Fædre» er modellert etter Jacob Borch på Fjellheim gård.

Som forfatter hadde Anthon B. Nilsen flere forbilder, både Charles Dickens og svensken Auguste Blanche er nevnt, også tyske Fritz Reuter og amerikaneren Mark Twain. Av norske forbilder nevnes Lars Dilling og Jacob Hilditch. Begge skrev fra «livet i de små forhold». Både Barbra Ring, Oskar Braaten og Alf Larsen har skrevet meget positivt om Kremmer’ns romaner, og Johan Falkberget kalte ham «de tusen hjems dikter». Han sier selv i et intervju at han begynte å skrive fordi han syntes det manglet bøker «som kunne virke litt oppkvikkende …og så skrev jeg disse likefremme historiene mine til glede for folk som trenger en liten oppkvikkelse midt oppe i matstrevet.»

Så sent som på 1960-tallet fikk jeg som bibliotekar spørsmål etter bøker av Kremmer’n, men nå leses han vel ikke lenger – selv om behovet for «en liten oppkvikkelse» nok er til stede. Hvis man leter etter en artig historie til opplesning, kan det godt tenkes at Kremmer’n fremdeles er brukbar.

Kremmerparken i Svelvik. Foto Svelvik museum.

Kilder:

Borgen, Per Otto: De skriveføre drammensere.  Drammen 1996.

Hierman, Audun: Veien de gikk; [forfattermøter]. Oslo 1967

Sejersted, Francis: Kræmmeren og hans hus; Anth.B.Nilsen &Co Limited A/S. Oslo 1965.

Sigmund, Einar: Elias Kræmmer ; de tusen hjems dikter. Trykt som manuskript. 1949.

Store Norske Leksikon https://nbl.snl.no/Anthon_B_Nilsen

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!