Fra Strømm til Svelvik til Nye Drammen

Når Svelvik 1. januar 2020 går inn som en del i storkommunen nye Drammen, er dette slett ikke første gang kommunen eller det herredet den har vært en del av har gjennomgått denne type forandring.

Av Vidar Olsen

I året 1837 ble Kommunen Strømmen dannet under Buskerud fylke. Denne kommunen strakte seg langs vestsiden av Drammensfjorden fra Berger med grense mot Sande i syd og vest, og til grensen mot ”Skauger”, i dag Skoger i nord og vest. Allerede året etter ble navnet skiftet ut til Strømm, og området ble overført til Vestfold.

Navnet har sitt opphav i den sterke strømmen mellom Hurumlandet og Svelvik, som var langt sterkere på tidlig 1800 tall før den ble gjort dypere ved mudring.

Da den ble etablert omfattet Strømmen kommune også de to strandstedene Svelvigen og Strømmen som lå ved siden av hverandre ved Svelvikstrømmen. Disse hadde allerede i et par hundre år utviklet seg og folketallet hadde økt fra 23 sjeler i 1645 til så mange som 1201 i 1844.

Grunnen til dette var at de var en naturlig vinterhavn for Drammen, da Drammensfjorden var islagt ovenfor strømmen mesteparten av vinteren. Transport av varer og gods til og fra Drammen måtte foregå på isen vinterstid, noe som navnet Sleavika nord i Svelvik vitner om. På denne tiden var det bare byene som hadde rett til å innføre og selge kjøpmannsvarer, slik at de få kjøpmennene som var i strandstedene måtte kjøpe sine varer gjennom kjøpmenn i byene, f. eks. Drammen.

Svelvigen og Strømmen hadde på første halvdel av 1800 tallet også begynt å få sin egen flåte av handelsskip.

Ovenstående var noe av årsaken til at kjøpmenn og skuteeiere i de to strandstedene ikke følte at deres interesser ble riktig ivaretatt av administrasjonen i herredskommunen Strømm, og de startet en prosess for å få danne sin egen kommune.

De kommunale myndighetene i Strømm hadde ikke noe imot at strandstedene fikk rive seg løs, de var folkerike og bød nok på en god del arbeid, sitat: «dermed ville landdistriktets formannskap bli befridd for mange byrder og besværligheter.»

Saken ble tatt opp i 1843, men ble avvist, da amtmannen stilte seg avvisende.

Men en senere henstilling til departementet som stelte med kommunene gjorde at dette henstilte til amtmannen å ta saken opp på nytt. Herredsstyret i Strømm anbefalte igjen søknaden, og etter at de nødvendige tiltak i forbindelse med ”skilsmissen” var gjort, ble Svelvigen og Strømmen i 1845 egen kommune med ladesteds rettigheter.

De to nye kommunene skulle dele lensmann, prest og kirke, slik at de på disse feltene måtte ha et tett samarbeide.

Den gamle kirken var etter hvert blitt for liten, og man ble enige om å bygge en ny. Denne sto ferdig i 1859. Strømm menighet hadde vært et anneks til Hurum, og hadde delt prest med menigheten der, nå som man fikk en ny kirke reiste kravet seg om å få en egen prest og skille menigheten fra Hurum. Dette ble godtatt, og fra 1861 ble Svelvik og Strømm eget kirkesogn med egen prest.

Ordningen med felles lensmann fungerte til lensmannskontoret ble nedlagt, og felles kirke og prest har overlevd frem til dags dato.

Ny sammenslåing.

På slutten av 1940 tallet ble Schei- komiteen, ledet av fylkesmann Nicolai Schei, nedsatt av regjeringen. Den skulle se på mulighetene for og hensiktsmessigheten med å slå sammen kommuner over hele landet. Sammenslåing av Svelvik og Strømm skilte seg nok ut som naturlige kommuner å slå sammen. Som nevnt tidligere hadde kommunene allerede fra starten av felles lensmann, prest og kirke, og gjennom de mer enn 100 år som var gått siden ”skilsmissen” var det etablert samarbeid på mange andre områder, bl. annet helsesøster og jordmor, kommunerevisor og skole, og de delte lokalavis.

Svelvik hadde mangel på areal til å bygge for den økende befolkningen og ønsket primært en byutvidelse på bekostning av Strømm, som blankt avslo dette. Det ble til og med kastet inn forslag om å bygge høyhus i Svelvik for å avhjelpe boligmangelen. Et ganske drastisk forslag på midten av 1950-årene.

Gjennom hele 50-tallet foregikk det heftige debatter om sammenslåing av de to kommunene, regelen var at Svelvik var imot mens Strømm stilte seg mer avventende. En av årsakene til at Svelvik var sterkt imot var økonomisk, hvis de mistet bystatusen ville de måtte betale fylkesskatt. Bykommunene var ikke på denne tiden medlemmer av fylkeskommunene, disse bestod kun av herreds- og landkommuner.

Det var også en god del følelser med i debattene og noen mente at det ville være et nederlag å slå seg sammen med ”bønna i Strømm”.

I boken Svelvik Historie 1945 – 1995 benevnes tiden forut for kommunesammenslåingen slik:

”By og land, mann mot mann”.

Debattene fortsatte gjennom hele 1950 tallet og endte opp med en folkeavstemming i Svelvik i 1957, hvor et stort flertall var imot sammenslåing, bare 52 av 458 avgitte stemmer var for.

Fremmøteprosenten var, skuffende for motstanderne kun på 53 %, så omtrent halvparten av innbyggerne engasjerte seg ikke.

Da loven om fritak for fylkesskatt for bykommuner ble opphevet i 1961 falt den kanskje sterkeste grunnen til å være imot bort, og dessuten hadde Scheikomiteen sagt klart fra at resultatet av folkeavstemminger ikke ville bli tatt hensyn til.

Svelvik hadde på 1950 tallet fått laget et utkast til byvåpen, Neptuns fork i gull på rød bakgrunn. Det ble diskutert i bystyret om man i det hele tatt skulle vedta forslaget, noen mente at bøndene i Strømm kanskje heller ville ha et kornbånd, mens andre mente at de samme bøndene kunne se på forken som en høygaffel. En av talerne som var for å vedta et byvåpen for Svelvik sa følgende: ”Og skulle så galt hende, at vi blir slått sammen med Strømm, kan vi vel allikevel bruke byvåpenet og kalle det et stedsvåpen.”

Etter hvert ble motstanden i de to kommunene mot sammenslåing borte, og begge kommunestyrer gjorde i desember 1962 vedtak om å ta den Kongelige Resolusjonen av 16. november 1962 om sammenslutning av Svelvik og Strømm kommuner til herredskommune, fra 1.1. 1964, til følge.

I 1963, i et fellesmøte med begge kommunestyrer, ble det bestemt at det felles kommunestyret skulle ha 25 representanter, med 32 mot 10 stemmer ble det også vedtatt at den nye kommunen skulle hete Svelvik.

Nye forandringer er på gang.

Det tok 119 år fra Strømm og Svelviks skilsmisse til de igjen ble forenet. Før neste sammenslåing skulle det bare gå 56 år.

Etter en relativt kort prosess sammenlignet med den tiden det tok Schei-komitéen å komme frem til en beslutning når det gjaldt sammenslåing av Svelvik og Strømm ble det bestemt at Svelvik skulle gå inn i storkommunen Nye Drammen sammen med Nedre Eiker fra 1.1.2020.

Debatten rundt denne beslutningen har aldri nådd slike høyder lokalt som i forkant av sammenslåingen i 1964. I en beboerundersøkelse som ble foretatt i Svelvik var det flertall for sammenslåingen.

Noen kritiske røster har kommet frem, men i lys av at sammenslåing med Drammen trolig vil ha mer langtrekkende konsekvenser enn da Svelvik og Strømm i 1964 ble slått sammen er engasjementet blant svelvikingene heller lite.

Den 19. august 2020 kunne Svelvik ha feiret 125 års jubileum som egen kommune, men rakk altså ikke helt dit.

Det er en trend i tiden at man søker etter større enheter på mange områder, også på kommune og fylkesplan. Fremtiden vil vise om dette var rett vei å gå.