Et liv etter døden for Tangen gravkapell

Her skal vi se noe nærmere på arbeidet for å redde Tangen gravkapell fra forfall og rivning. Kapellet sto ferdig og ble innviet i 1876. Hundre år seinere var det ikke lenger brukbart som gravkapell. Men etter å ha vært forfallent og erklært rivningsklart i 1976, er gravkapellet nå fullstendig utvendig restaurert, og interiøret er satt i stand slik at kapellet brukes til foredrag og konserter. I flere år har to foredragskvelder og to konserter stått på det årlige programmet.

Av Erling Sørli

Å verne fortidsminner er ikke et arbeid som samler store skarer, men arbeidet engasjerer både «profesjonelle» og «frivillige». – De «profesjonelle» i dette feltet er personer som har faglig kompetanse og som arbeider for lønn, gjerne arkeologer, historikere, folkeminnegranskere eller andre samfunns- og kulturvitere. Arbeidsgiverne kan være riksantikvar, departement, universitet, fylkeskommune, kulturavdeling i primærkommune, museum eller Fortidsminneforeningen.

Kapellet så etter hvert nokså dårlig ut. Her ledes vannet bort for ikke å trekke inn gjennom taket og inn i murene. Foto Tangen menighet.

De «frivillige» er personer som arbeider stort sett ulønnet på grunnlag av personlig engasjement og ulike slags erfaringsbasert og uformell kompetanse. De kan være medlemmer i Fortidsminneforeningen, ildsjeler i lokale historielag, kunstforeninger og venneforeninger, eller for eksempel musikere, tekstil- eller bildekunstnere og skribenter som produserer innen tradisjonelle uttrykksformer og/eller temaer som vedrører kulturminner. Tradisjonelt har mange lærere bidratt i vern av fortidsminner og beslektet kulturelt arbeid.

Eller de kan, som Jorunn Wiik, stå med ett bein på hver side av skillet mellom frivillige og profesjonelle. Slike som Jorunn viser at skillet ikke i alle tilfeller er så relevant. I alle fall er dette skillet interessant å undersøke nærmere, ut fra spørsmål som: Kan fortidsminnevernet greie seg uten den frivillige innsatsen? Hvilke oppgaver i fortidsminnevernet krever profesjonelle fagfolk?

 

Tangen kirkegård og gravkapell

Redningsarbeidet for Tangen gravkapell gjennom to faser over til sammen 46 år er antakelig det nyeste eksempelet i Drammen på at vern av fortidsminner kan lykkes når frivillige entusiaster aksjonerer og ikke gir opp, og de oppnår et godt samarbeid med profesjonelle.

Hus som står ubrukt har lett for å se ut som Tangen gravkapell etter hvert gjorde. Foto Tangen menighet.

Kapellet hører inn under Tangen menighet. Historien begynte med at kirkegården ved Tangen kirke begynte å bli full, forteller Jorunn Wiik. Familien som eide Hedensrud gård, ga i 1832 tomt til en ny kirkegård på Hedensrudtangen, ved Merket. I 1876 bygde Drammen kommune gravkapellet på kirkegården. Gjennom nesten hundre år ble kapellet brukt ved begravelser på kirkegården. På grunn av mangelfullt vedlikehold, vanskelige grunnforhold og dårlig drenering forfalt kapellet gradvis. Taket lakk, vannet trengte inn langs grunnmurene, pussen falt ned av veggene, golvet råtnet. Kapellet så etter hvert ut som en ruin utvendig og innvendig. Rundt 1970 ble kapellet ikke lenger brukt ved begravelser. Riksantikvaren uttalte i brev av 14.06 1972 at kapellet var sterkt vedlikeholdstrengende og ikke lenger tjente noe formål for menigheten. En fant ikke tungtveiende grunner for å forhindre rivning. Kommunen ville derfor ikke prioritere å vedlikeholde kapellet. I 1976 ble rivning vedtatt.

Menighetens kapellkomite fra 2019. Jorunn Wiik står til venstre. Eva Stabæk er nr. to fra høyre. Foto Tangen menighet.

Da gikk arkitektstudenten Trond Fossen ut mot rivningsvedtaket. Han mente kapellet hadde både stilhistorisk verdi og bruksverdi, og appellerte til kirken og kommunen å rehabilitere det. Sogneprest Peder Lund, kjent som «Pedro», henvendte seg da til bydelsutvalget og ba kommunen gjøre en faglig vurdering. Kommunen bevilget penger til dette. Rapporten konkluderte positivt. Kapellet kunne rehabiliteres.

Fra 1976 til 1981 brukte kommunen 250.000 kroner, stort sett på utvendig rehabilitering. En plan utarbeidet av riksantikvarens representant etter befaring i november 1980, oppsummerte hva som var utført og hva som fortsatt burde utbedres. Da stoppet arbeidet opp. Kommunen ville ikke bruke ytterligere penger. Da kapellet ble gjenåpnet i 1981, så det pent ut, men sidetakene var bare provisorisk tettet med plastduk, dreneringa fungerte bare delvis, fukt trengte inn gjennom yttervegger, golvet burde legges helt om med elektrisk golvvarme under fliser, med mer. Forfallet satte inn på nytt. Etter årtusenskiftet så bygningen igjen rivningsklar ut.

 

En oppgave for menighetsrådet?

I 2010 begynte Jorunn Wiik, som var medlem av Tangen menighetsråd, å skrive en historisk spalte i menighetsbladet under vignetten «Rundt om Tangen». Hun samlet stoff til spalten blant annet ved å streife gatelangs fra Rundtom til Lolland. Spalten har fortalt mye om Tangen bydels historiske industrieventyr og stedets historiske bygningshistorie. Gravkapellet på kirkegården ved Merket var et av de mindre hyggelige stedene hun ble kjent med. Hun brukte derfor spalten i menighetsbladet til å fortelle om kapellets historie og kvaliteter.

Eva Stabæk satt også i menighetsrådet. Disse to handlekraftige og historieinteresserte personene syntes gravkapellet så kondemnabelt ut, men de ble enige om å forsøke å redde det. I 2013 nedsatte menighetsrådet et «Utvalg for gravkapellet på Tangen kirkegård», med følgende formål: «Målet med arbeidet er å få kapellet på Tangen kirkegård til å fremstå velholdt både utvendig og innvendig.» For å få til dette, skulle utvalget forsøke å skaffe penger, legge en plan for rehabilitering, planlegge bruk av kapellet og gjennomføre arrangementer.

Dermed hadde menighetsrådets kapellkomite fått både et startsted og en satsplanke. Både Wiik og Stabæk satt i utvalget, og de ble drivende krefter i arbeidet. Komiteens årsmeldinger fra 2013 til 2022 forteller om et stort og målrettet arbeid. Utvalget har søkt ideelle stiftelser og private firmaer om bidrag, og både avslag og bidrag har utløst nye søknader. De har funnet fram til murere, snekkere, malere, taktekkere og smeder med kunnskap som trengs for å rehabilitere en gammel, forfallen murbygning. En spesielt raus entreprenør har også lånt ut gravemaskin med fører og betalt utgiftene.

Bevaringsarbeidet er så godt gjennomført at kapellet fikk diplom for resultatet. Foto Tangen menighet.

Diplom for bevaringsarbeidet 2019

For at kapellet fortsatt skal kunne bli vedlikeholdt og få et langt liv, må det bli brukt. Helt fra starten i 2013 har utvalget arbeidet for å trekke folk til åpne møter og konserter. Musikere og foredragsholdere har sagt ja til å opptre gratis eller for reduserte honorarer, til inntekt for restaureringsarbeidet. Publikum fra bydelen og drammensere ellers har møtt fram til opptil fire foredragsmøter og to konserter årlig. Den utadvendte bruken av kapellet har gjort det lettere for kommunen og andre å bevilge bidrag til rehabiliteringsprosjektet. I løpet av utvalgets arbeid er det samlet inn og brukt 900.000 kroner til rehabiliteringsarbeidet. Dugnadsinnsats kommer i tillegg.

Både virksomheten i huset og det nesten fullførte rehabiliteringsarbeidet fikk rosende omtale og diplom fra Buskerud fylkeskommune i sammenheng med utdeling av fylkeskommunens bevaringspris 2019. Buskerud kulturminneråd uttalte: «Det er gjort en stor og omfattende jobb med restaureringen av Tangen gravkapell, som er et av få nygotiske kapeller i Norge. Kapellet blir benyttet til konserter og foredrag, og er på den måten gjort tilgjengelig for allmenheten.

Komiteen for bevaring av Tangen gravkapell tildeles diplom for sin innsats for å redde Tangen gravkapell fra riving. Et spesielt fokus rettes til den frivillige innsatsen for bevaringsarbeid som her er lagt ned for at framtidige generasjoner fortsatt kan oppleve kapellet.»

Jobben er ikke fullført. Utvalget gir seg ikke før kapellet er fullrehabilitert også innvendig. Flere gode krefter må motiveres og samordnes. Men målet er innenfor rekkevidde, mener Jorunn Wiik.

Mens rehabiliteringen har foregått har kapellkomiteen arrangert konserter og foredragskvelder i kapellet. Det nye «kulturhuset» er i bruk. Foto Tangen menighet.

Hva kjennetegner en frivillig fortidsminneverner?

«Jeg lever jobben min», sier Jorunn Wiik, som i snart 22 år har vært daglig leder for Buskerud fylkesavdeling i Fortidsminneforeningen – «men kan ikke kalles profesjonell. Det jeg har av kompetanse om fortidsvern, er lært gjennom erfaring. Og jeg lever av pensjonen min. (Ingen kan leve av den symbolske lønnen jeg har hatt, som ansatt i deltidsstilling.)» Hun har sett på arbeidet som en arena for personlig utfoldelse og tilfredsstillelse. «Et prosjekt som kommer vel i havn, en oppgave som er godt løst, gir glede i arbeidet og et meningsfylt liv.»

«Og for alle del: Få med at prosjektet med Tangen gravkapell driver jeg ikke med som ansatt i Fortidsminneforeningen, men som privatperson og tidligere medlem av menighetsrådet i Tangen.»

Men hvorfor akkurat fortidsminnevern? Ville Jorunn Wiik få samme arbeidsglede og et meningsfylt liv av hvilket som helst arbeidsområde?

«Kanskje det? – Jeg har hatt ulike yrker og arbeidsoppgaver, men aldri opplevd arbeidet som kjedelig. Jeg ser alltid etter muligheter for å løse oppgavene bedre, utløse utvikling. Jeg har nok veldig vanskelig for å godta at noe som er ønskelig, skulle være umulig.

Dessuten har jeg vært opptatt av historie og arkeologi «alltid». Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen var en venn av min familie. Han advarte meg mot å studere arkeologi. Det finnes ikke jobbmuligheter for arkeologer, sa han. Så jeg gikk ikke den veien. Men han vakte interessen for arkeologi, arkitektur og historie i meg. Om jeg ikke hadde endt som ansatt i Fortidsminneforeningen, hadde jeg nok blitt en utålelig energisk frivillig entusiast for verneinteressene. – Det er vel i grunnen det jeg er blitt i alle fall.»

Likevel: Du engasjerer deg ikke i veteranbiler, men i stavkirker. Du bygger ikke en privat samling, men arbeider for å bevare bygninger og gjenstander for allmenheten. Hvorfor?

«Godt spørsmål! – Det har nok noe å gjøre med historie og samfunn. Fortidsminner må bevares fordi de gir oss fotfeste og rotfeste i tilværelsen. Dette er en arv vi har fått og som vi om mulig skal gi videre.»