EN MANN OG ET VERK Å MINNES

Av Torkild Alsvik

23. september 1281 ble Snorre Sturlason drept. – For 880 år siden.

Snorre ble en av Islands mektigste menn. To ganger ble han valgt til lovsigemann. På hans to opphold i Norge knyttet han seg særlig til Skule. Så da Skules opprør var slått ned, ga kong Håkon Håkonsson beskjed om at Snorre skulle drepes.

Det må kalles historisk ironi at den mannen som la grunnlaget for den norske middelalderhistorien, ble drept etter ordre av den norske kongen.

Vi vet med sikkerhet at Snorre var forfatteren til «Den yngre Edda» – også kalt Snorre-Edda. Navnet Snorre finnes imidlertid ikke i noen av de bevarte manuskriptene av «Heimskringla», kongesagaene. Først da Ole Worm ga ut Peder Clausson Friis’ oversettelse av en del av kongesagaen i 1633, slo Ole Worm fast at verket er skrevet av Snorre. Det er blitt så akseptert at det i dag ikke er mulig å skille «Heimskringla» og navnet Snorre Sturlason. Så stor plass har denne boka fått i Norges kultur og Norges historie.

Det er Snorres virke som historiker vi skal minnes her – hans verk «Heimskringla», kongesaganene. Flere før Snorre hadde skrevet om de norske kongenes historie. Snorre bygde på dem, men særlig la han vekt på skaldekvadene, fordi de holdt seg best i minnet til folk. Snorre skrev først Olav den helliges saga, som fyller en tredjedel av «Heimskringla». Siden føyde han til forhistorien fra Ynglingætten, og videre historien fram til slaget på Re i 1137.

Snorre mestret kildene sine, og han skapte en enhet av de separate kongesagaene han skrev. Kunstneren Snorre kommer best fram der han skaper samtaler mellom personene eller lar konger og høvdinger holde taler. Talene viser personenes karakter, deres planer og motiver. Gjennom talene ses ofte den aktuelle saken fra begge sider. De eldre sagaforfatterne hadde utviklet kunsten å skrive rammende dialoger og replikker. Snorre videreutviklet dette.

Eidsvollsmannen Jacob Aall var den første oversetteren av Snorre på 1800-tallet, men flere fulgte. Interessen for Snorre vokste særlig i nasjonalromantikken i 1840-årene. Flere forfattere med Bjørnson og Ibsen i spissen skrev skuespill med emner fra Snorre. Malere malte bilder av konger og vikinger. Drammenseren P. N. Arbo var nøye med å studere arkeologiske funn av våpen, skjold osv. Snorres friske språk var det kanskje særlig Bjørnson som la seg etter. Drammenseren Per Sivle hentet mye inspirasjon hos Snorre til de populære, nasjonale diktene han skrev i årene fram mot 1905. De fikk en renessanse under krigen. Norge var et gammelt, selvstendig rike.

Snorre og hans «Heimskringla» er en viktig del av vår historie. Vi kan ikke lære norsk historie uten også å lære om Snorre.

I våre dager er det kommet en rekke mennesker hit til landet som har fortid et annet sted. Snorre forteller om smårikene i vikingtiden som blir til en egen stat. Tyrkerne har sin historie om en stormaktstid, og før dem var det araberne som erobret hele Midtøsten og Nord-Afrika. Etiopia var det eneste landet i Afrika som aldri ble kolonisert. Polakkene hersket en lang periode over landet fra Østersjøen til Svartehavet.

Snorre blir også en del av historien for innvandrerne som kommer hit. Men vi må alle vite at innvandrerne også har en annen fortid å glede seg over og være stolte av. Vi som gleder oss over Snorre, har godt av å vite om også andres rike historie.

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!