Elver og eventyr

En høstmorgen på Friluftsmuseet ønskes en ny gruppe elever velkommen til et program i den kulturelle skolesekken.. Foto Drammens museum.

Denne artikkelen skal handle om formidling av kulturhistorie på Friluftsmuseet, og den skal fortelle om nettopp de to leddene som overskriften antyder – elever og eventyr. Og de to bindes sammen av en ost. Men la oss ta en ting av gangen.

Av Torkild Alsvik

Da jeg ble ansatt på museet for drøyt 20 år siden for å drive med formidling, var det noen prosjekter som allerede var i gang. Et av dem, og kanskje det mest populære, var det som foregikk på Friluftsmuseet.

«Den gamle gården»

Alle byens 5.-klasser besøkte museet og fikk et todelt program. Den ene halvdelen var et naturprogram der de så på ulike trær og planter, bla. undersøkte de den årlige tilveksten på noen små trær. Den andre halvdelen var om liv og arbeid på den gamle gården. Klassen ble delt i fire grupper som hver arbeidet med å yste ost, karde og spinne garn med håndten, lage sopelime og steke lefser. Til slutt samlet klassen seg i Toenstua der de fikk smake på lefsene fra lefsegruppa og osten fra ystegruppa. Lefsene gikk stort sett ned på høykant, mens mange var skeptiske til osten – selv om fersk ost faktisk smaker nokså lite.

Dette programmet var populært. En kollega opplevde å bli stanset på gaten av en ung mann som fortalte at han fortsatt hadde liggende den sopelimen han hadde laget.

Formidlingsprogrammet ble betalt av Drammen kommune som en del av naturundervisninga. Det var et relativt kostbart program fordi det krevde flere formidlere i arbeid.

Da departementet startet Den kulturelle skolesekken og Drammen museum fikk penger til å være med på den første forsøksordningen, overtok museet finansieringen, og samtidig kom skolene i Lier og Nedre Eiker med på programmet. Det betydde at formidlerne fra museet arbeidet på Friluftsmuseet omtrent fra skolestart til nattefrosten hadde fått tak om høsten.

Fordi det var et kostbart program, ble det langsomt forenklet, og naturdelen falt ut. Programmet ble avsluttet et par år før jeg sluttet på museet, men da hadde jeg rukket både å lage sopelimer og steke lefser med elevene.

Dette er ikke plassen å gi noe nærmere vurdering av programmet, men selv syntes jeg det var synd at eleven mistet de konkrete arbeidsoppgavene – å samle kvist til en sopelime eller å kjevle og steike på en vedfyrt takke. Jeg husker bare at de likte å holde på.

Formidlerne på skolesekkprogrammene styrket innholdet i opplevelsen ved å gå i museets drakter. Foto: Drammens museum.

Friluftsmuseets venner

For tre år siden ble Friluftsmuseets venner stiftet, og jeg var med å dra i gang aktivitetene der oppe. Vi førte videre markensdagen i slutten av august, som jeg hadde stelt i stand der oppe i mange år. I tillegg laget vi en slåttedag rett før midtsommer, og vi laget et julearrangement. På markensdagen og på slåttedagen falt det i min lodd å sitte inne på Langedragsetra og koke (en slags) prim og yste ost. Primkoken varte i 2 – 3 timer, mens jeg laget ost på et par annonserte tidspunkt. Ystinga hadde jeg lært av et par kolleger som hadde gjort det med elever i mange år.

Og nå nærmer vi oss eventyret.

På museets program brukte vi helmelk og løype til ystinga. Løype kjøpte vi på apoteket, og den kostet litt. Men heldigvis varte en liten flaske lenge, for det skal svært lite til for å få melka til å briste, dvs, skille ostestoffet og mysen. Å kjøpe en dyr liten flaske for å bruke bare litt av den et par ganger i året var lite rasjonelt for en nystartet venneforening. Så når jeg nå yster gjør jeg noe annet, jeg blander helmelken med kefir, og den sure kefiren sørger for at melken «sprekker», dvs. skiller seg, når den blir varmet opp til omtrent 37 grader.

En gruppe elever siler osten gjennom ostekledet for å få ut mysen. Foto: Torkild Alsvik.

Osten

For å skille osten og mysen øser vi det hele gjennom et ysteklede som er spent over et melkespann. Til slutt tar vi løs ystekledet med osten i, og så må vi vri og klemme for å få ut mest mulig av mysen. Så kan vi pakke ut osten og la folk smake på ferskosten. Så forteller vi om krydder og lagring.

Det var verbet å briste/breste som brakte meg videre til eventyret. Jeg hørte eventyret som barn, men jeg skjønte aldri hva det betydde da mora til Askeladden sa hun skulle «breste på litt» når Askeladden skulle ha niste.

Eventyret

Så nå bringer osten oss fra Friluftsmuseet til eventyret om «Askeladden som kappåt med trollet». Jeg skal gi et kort sammendrag.

Det begynner med at en mann skulle betale litt gjeld. Til gården hans hørte det en stor skog, så han ba sønnene om å hogge tømmer for å få penger til å betale av på gjelda. Eldstegutten dro først til skogs, men han ble vettaskremt da han møtte trollet som spurte om han hogg i hans skog. Dagen etter fikk den andre sønnen med seg niste og dro til skogs. Men han løp også alt han orket da ha møtte trollet. Tredje dag skulle Askeladden prøve, selv om brødrene tydelig sa at de ikke hadde noe tro på ham. Da hadde ikke mora noe niste å gi ham, så hun sa hun fikk «breste på litt» som han kunne få med i skreppa.

Det som til slutt altså gikk opp for meg, var at hun gjorde akkurat det samme som jeg selv gjorde for publikum. Hun laget en ferskost.

«Jeg skal klemme deg som jeg klemmer vatnet av denne kvite steinen.» Th Kittelsens illustrasjon fra Asbjørnsen og Moes eventyr.

Den hvite steinen

Da trollet kom til Askeladden, grep han den hvite osten. Han klemte den mens han ropte: «Tier du ikke still, så skal jeg klemme deg som jeg klemmer denne hvite steinen!» Det var selvsagt litt myse igjen i ferskosten, og den sprutet ut når han klemte på den.

Trollet tok ikke sjansen på å slåss med en som var så sterk, så i stedet hogg han en masse tømmer for Askeladden. Til slutt inviterte trollet Askeladden hjem til seg for å spise. Han ba Askeladden hente vann til grøten i to bøtter, men de var så store at han ikke kunne rugge på dem. Askeladden var snartenkt og svarte at de fingerbøllene var for små. Han hentet like godt hele brønnen. Nei, trollet ville ikke miste brønnen, så i stedet var det Askeladden som skulle fyre opp på peisen, så de fikk kokt en dugelig porsjon grøt.

Da de satte seg for å spise, foreslo Askeladden at de skulle kappete. Joda, der tenkte trollet at han skulle vinne, men Askeladden stjal seg til å spenne skinnskreppa si på magen og helte mesteparten av grøten i den mens han nesten ikke åt noe. Trollet åt. Etter en stund tok Askeladden kniven og skar hull på skreppa så grøten rant ut, og han spiste videre. Til slutt la trollet fra seg skjea og sa han var stappmett. Nei, du kan spise mye mere hvis du bare gjør som jeg gjorde, svarte Askeladden. «Men gjør det ikke vondt,» spurte trollet. «Ikke noe å tale om,» svarte Askeladden. Trollet gjorde som han sa, og døde selvsagt. Da tok Askeladden så mye gull og sølv han kunne få med seg, og da tenker jeg faren hans kunne få betalt av litt på gjelda.

Grenser og bløff

Generelt er det masse kulturhistorie å hente i eventyrene til Asbjørnsen og Moe. Mange av eventyrene forteller om bondesamfunnet på begynnelsen av 1800-tallet. I dette eventyret er det særlig to ting jeg vil trekke fram.

Det første som fortellers er at bonden skal betale gjeld, og det vil han gjøre ved å selge noe tømmer. Vi kan godt forestille oss at dette foregår et sted i Drammensvassdraget. Der kunne de gjøre sånn – om de eide skog. Men hvem er det som eier skogen i eventyret? Det er to som gjør krav på den, en liten bonde og et mektig troll. Konflikter om grenser mellom skogteiger er kjent her i landet og dukker opp flere steder i litteraturen. I farten kommer jeg på Tryggve Andersens «I Cancellirådens dager». Rettsprotokollene har sikker mange eksempler. I dette eventyret ser det ut til at den lille bonden er eier, men en mektig mann, en storbonde eller en proprietær, prøver å slå til seg denne skogen også. Det blir den lille mannens kamp mot den mektige.

Det andre jeg vil peke på og som bærer hele eventyret, er den velkjente luringen Askeladden. Her er han en gjennomført bløffmaker. Han bløffer på seg både en fysisk styrke han ikke har, og en evne til å ete, som han heller ikke har. Storbonden/trollet lar seg lure hele tiden. Han må jo ha sett hvor lite tømmer Askeladden hogg sammenliknet med ham selv.

Men det er hele poenget i eventyret: er du lur og frekk, så kan du vinne både prinsessa og halve kongeriket. Eventyret uttrykker en ønskedrøm mange småfolk – både voksne og barn – kunne bære på. Det er mulig å lykkes også for småfolk. Det var en god tanke å ha i et så stramt standssamfunn som Danmark-Norge på 17- og 1800-tallet. Eller i ei bygd hvor noen med fysisk makt kunne dominere hele bygda.