Drammens Gassverk 1854 – 1959
Det lysnet betraktelig både innendørs og gatelangs da først gassen og siden elektrisiteten kom i løpet av 1800-tallet. Før var det var naturligvis bål, fakler, oljelamper og talg-, voks- eller stearinlys som var lyskilder for menneskene. Her i Norge var det et omfattende og kostbart prosjekt å produsere nok lys til å kunne arbeide innendørs, for ikke å snakke om å lese, i mørketiden.
Av Liv Evju
Hos Hanna Winsnes (Lærebog i de forskjellige Grene af Husholdningen) kan vi lese om høstens innsamling av talg fra slaktedyr og støping av lys som skulle vare hele vinteren. Tyristikker, lamper med hvalspekk, senere parafin eller petroleum ga lys, men svært godt lys var det ikke, og man måtte spare. Skumringstimen var den tiden på kvelden da arbeidet stoppet opp fordi det ble for mørkt, samtidig var det for tidlig å tenne det dyrebare lyset. Da kom historiene og eventyrene fram. En liten, helst hvit duk eller brikke ble gjerne lagt under lysestaken eller parafinlampen på bordet, den ble kalt «lyseduk». Det hvite stoffet forsterket lyset fra staken.
Interiør i Bragernbes kirke omkring 1920. Kirken hadde fortsatt de gamle gasslysekronene som var tegnet av arkitekt Norgrenn. I 1918 ble det lagt inn elektrisitet i dem og de fikk nye glasskupler. Lysekronene ble skiftet ut i 1954. Foto fra: Bragernes kirke 125 år. Drammen 1996.
Gassproduksjon
Når vi i Norge i dag snakker om gass, gjelder det som regel en ressurs som har gjort Norge til et rikt land, nemlig naturgass. Andre typer gass fremstilles via kjemiske prosesser. For eksempel blir propan og butan utvunnet fra olje, mens gassen vi snakker om her ble fremstilt av kull. Man varmet opp kull ved 1100 grader i lufttomme retorter (beholdere), og gjennom diverse prosesser ble gassen renset og kunne sendes ut til brukerne. Biprodukter var koks, tjære og salmiakk.I følge noen kilder var skotten William Murdoch den første som greide å fremstille gass av kull i 1794, mens andre oppgir at Jean-Pierre Minkelers i Leuven i Belgia var den første – i 1783. Gjennom år med prøving og feiling kom det aller første gassverket i drift i London i 1813. Produksjonen ble forbedret etter hvert og gassen ble renere og renere. I Norge ble det første gassverket satt i drift i Christiania (Oslo) i 1848, og utover på 1800-tallet ble det etablert gassverk i 17 norske byer, inkludert Drammen.
En av gasslysekronene henger i Drammens museum med de gamle glasskuplene. Foto Drammens museum.
Gassverket i Drammen
I 1854 ble det altså besluttet å bygge et anlegg for produksjon av gass i Drammen. Tomten som ble innkjøpt het Ankerløkken og tilhørte skomaker Falster. Den lå bak bebyggelsen på nordsiden av Engene og vest for Gjetergaten. På hjørnet mot Gjetergaten lå Claus Throndsens Stiftelse, senere flyttet til Arups gate. I dag er området kjent som Tinghuset og tilhørende parkeringsplass. 85 privatpersoner tegnet seg som aksjonærer, og Drammen kommune gikk også inn i prosjektet, først og fremst for å få forbedret gatebelysningen i byen, som hittil hadde vært basert på parafinlykter. Byggematerialer og materialer til produksjonen ble innkjøpt, og arbeidet med ledninger og nye gatelykter ble satt i gang.
4. august 1856 sto hele anlegget klart, og produksjonen kunne begynne. Kull var råstoffet som skulle bearbeides , og det måtte importeres. Gassverket brukte mye kull. Biproduktene koks og tjære var det ikke stor avsetning på, men gassen var sterkt etterspurt.
Den første bestyreren het Bernhard Fredrik de Lange Geelmuyden og kom fra Fredrikshald (Halden). Driften måtte baseres på lån, for hele startkapitalen var brukt opp da verket sto ferdig.
Gatebelysning
Allerede året etter at verket var satt i drift kunne ny gatebelysning på Bragernes tas i bruk, 36 lykter fordelt på strekningen Sletta (Brakerøya) til Liersund (Øvre Sund). Det var litt problemer med ledning over bybroen og en gassbeholder på Strømsø, derfor kom gatebelysningen der et par måneder senere. Da var det til sammen 110 gatelykter i hele byen. En av de gamle lyktene kan sees ved Bragernes kirke.
I tillegg til det økonomiske var det også andre problemer: kundene var ikke fornøyd med produktet, det kom klager på ustabil lysstyrke, uregelmessigheter ved tenning og slokking av gatelyktene osv. Fram til 1861 var det byens vektere som også sørget for tenning og slokking av gatebelysningen, men det året ble det tilsatt fire faste lyktetennere som hver fikk utbetalt 25 spesiedaler i året. Disse var ikke alltid helt pålitelige; i 1899 skrev gassverksbestyrer Pihl til politimesteren og ba om at politiet måtte sørge for å vekke lyktetenner Johansen slik at han kunne slokke gatelyktene om morgenen, men politiet svarte at Johansen bodde på Sundhaugen, og det var utenfor den strekningen man kunne forlange at konstablene skulle gå.
Gassverket skaffet seg en klagebok hvor folk kunne skrive hva de var misfornøyd med, og klagene ble tatt opp på møter i bedriften.
Carl Auer von Welsbach var en østerriksk geolog og kjemiker som fgant opp glødenettet til gasslampene. Det ga mye bedre lys enn åpen flamme.
Høsten 1859 utvidet man anlegget med en ny gassbeholder. Men driften gikk fremdeles dårlig, og arbeidsstokken måtte innskrenkes i 1861. Verket hadde ikke bare store utgifter, men en del kunder var også dårlige betalere.
Brannen juli 1866
Den store brannen på Bragernes 12. juli startet med en mindre brann dagen før, og gassverksledelsen tok sin forholdsregler. De slukket varmen under retortene og dampkjelen, og slapp gassen ut av beholderne. Alle bygninger av tre brant ned, dessuten ble taket på retorte- og maskinhuset ødelagt. Man satte opp midlertidige bygninger og klarte å få produksjonen i gang i august. Gassverkets tap ved brannen var stort, selv om alt var forsikret. Noen av maskinene kunne likevel ikke forsikres på grunn av spesielle regler, men det største tapet var nok at 2/3 av privatkundene forsvant i og med at boligene var brent. Gjenoppbyggingen var også kostbar. Den omfattende reguleringen av hele gatenettet på Bragernes medførte bl.a. at mange ledninger måtte flyttes, og bare dette kostet 2000 spesiedaler. Huset på hjørnet mot Gjetergaten, Claus Throndsens Stiftelse, var naturligvis også gått med i brannen, og nå ble denne tomten lagt til gassverkets tomt. Her ble det bygget en kontorbygning, en stor uthusbygning og et lagerhus for koks. Rensehuset ble bygget opp på murene som sto igjen etter brannen.
Reklame for gasslampe med glødenett.
De store, offentlige bygningene som kom opp i byen etter brannen fikk selvsagt også gassbelysning, som for eksempel teatret, Børsen og Bragernes kirke. De store lysekronene i disse byggene ble etter hvert bygget om til elektrisitet. Lysekronene i kirken, som var tegnet spesielt for kirken av arkitekten Ernst Norgrenn, ble elektrifisert ca 1918, og disse ble byttet ut med den nåværende armaturen i 1954. En av de gamle kronene kan sees i trappeoppgangen i Drammens Museums hovedbygning.
Kommunen overtar
De private aksjene ble innløst i juli 1877, og Gassverket ble overtatt av kommunen. På det tidspunktet leverte verket gass til 293 privatkunder og 207 gatelykter, som til sammen forbrukte 6.803.000 kbfot gass i året. Samtidig fratrådte bestyrer Geelmuyden sin stilling, og som ny bestyrer ansatte kommunen Johan Christopher Arneberg. Gassverket bygget en 1-etasjes murbygning som skulle fungere som bolig for bestyreren.
Til byjubileet i 1911 kom kongeparet på besøk og fikk lunsj i Børsen. Lokalet var lyst opp av gasslamper.
Ulykker
Produksjon av brennbar gass er naturligvis svært farlig, og Drammens Gassverk har også vært utsatt for flere eksplosjoner. Vel 10 år etter den store bybrannen, nyttårsnatten 1877 eksploderte rensehuset. Veggene ble blåst ut og taket falt ned over apparatene. Ingen ble skadet, og det viste seg at maskineriet heller ikke var verre skadet enn at driften kunne fortsette etter noen timers opprydning. Midlertidige skur gjorde tjenesten til et nytt rensehus sto ferdig om høsten. Et nytt rensehus, oppført i 1892, eksploderte året etter, heldigvis uten personskade, fordi det skjedde om natten. I 1899 eksploderte det gamle appratrommet i hovedfabrikkbygningen, og en del av veggen raste ned over koksskuret ved siden av. Dette skjedde midt på formiddagen, men heldigvis var ingen til stede i koksskuret akkurat da, så ingen ble skadet.
Gassoven i Gamle Marienlyst. Vi ser reflektoren av kobber nederst. Gassen føres inn i et rør nederst til høyre, og avtrekket oppe er et rør som er tynnere enn på en vedovn. Trolig er denne etasjeovnen bygget om til gass. Foto Drammens museum.
Salget øker og verket utvider
Det var Drammens Gassverk som anskaffet byens første gassmotor i 1883. Den ytet to Hk og drev verkets ekshaustor. Året etter installerte Drammens Tidendes redaktør Wulfsberg en gassmotor i sitt trykkeri. Samtidig ble gassprisen satt ned, og dette førte etterhvert til økning i forbruket. Gassverket kjøpte inn Tandbergs løkke, nabotomten opp mot Thornegaten i 1891 med sikte på utvidelse av virksomheten. Flere bygninger ble oppført her, bl.a. et nytt rensehus. 1890-tallet førte også med seg en viktig oppfinnelse, nemlig glødenettet, som ga mer enn dobbelt så godt lys som den åpne gassflammen. Auerlampen, oppkalt etter oppfinneren Carl Auer von Welsbach, kom til Drammen i 1893 og ble først tatt i bruk i skolene. I 1898 installerte Gassverket Auer-lamper i alle gatelyktene. Mot slutten av 1800-tallet økte gassforbruket betraktelig både til koking og belysning.
Bildetekst: Gassballongen ble bygget i 1939. Foto Drammens museum.
Gass i hjemmet
Den private interessen for gasslys i boliger viste seg å være nesten dobbelt så stor som antatt. I og med glødenettet fikk man utrolig mye mer lys ut av samme volum gass, og verden endret seg. Nå var det slutt på å sitte i mørke om kveldene og å spare på lys og lampeolje. I et lite hefte utgitt av Norske Gasværkers forening i 1904 kan vi lese om alle fordelene ved å bruke gass. Heftet er åpenbart utgitt for å kunne konkurrere med elektrisiteten. Her avlives også en del myter om gass, bl.a. at den skulle være farlig for stueplantene. Flotte bilder viser lamper, kokeapparater med stekeovn, varmtvannsbeholdere, kaminer og til og med en vaskemaskin som varmes med gass.
Elektrisiteten kommer
Ved århundreskiftet var det ca 400 gatelykter i byen, de fleste med gass, men 80 av dem var fremdeles parafinlamper. I 1903 begynte Drammen Elektrisitetsverk sin virksomhet, og både gatebelysning og lys i private hjem ble etter hvert endret til elektrisitet. De første elektriske gatelysene måtte fremdeles tennes og slukkes manuelt. Grosserer Aug. M. Knudsen var den første i Drammen som fikk installert elektrisk belysning i sin bolig i Øvre Storgate 57 (Biengården). Til koking var gass fremdeles foretrukket, og mange mener ennå at gass er den ideelle varmekilde når det gjelder matlaging. Når man skrur gassbryteren opp eller ned, så endrer varmen under kjelene endrer seg umiddelbart. Elektriske plater reagerer langsomt og bruker tid både til å bli varme og til å avkjøles.
Gassverket rives. Foto Drammens museum.
Ny ledelse og avvikling
Drammens Gassverks bestyrer J. Arneberg fratrådte ved nyttår 1896, og ny bestyrer ble Oluf Pihl. Han hadde studert i Dresden og også arbeidet ved gassverk i England. Han ble i 1899 erstattet av ingeniør H.B. Sørensen, som gikk for aldersgrensen 31. desember 1936. Fra 1. januar 1937 ble Gassverket lagt under samme ledelse som Drammen Elektrisitetsverk, hvor ingeniør Leif Holst hadde vært administrerende direktør siden 1913. Så sent som i 1939 satte Gassverket opp en ny høytrykksbeholder som rommet 4000 kubikkmeter, og det er denne noen av oss fremdeles husker.
Etter 1945 overtok elektrisiteten mer og mer av gassmarkedet i Drammen, både til belysning og oppvarming. Drammens Gassverk ble besluttet nedlagt, og i siste driftsår hadde verket bare én kunde, nemlig lyspærefabrikken Osram på Brakerøya. Driften stanset helt 1. juli 1959, bygningene ble revet og tomten gjort klar for bygging av Drammen Tinghus, som sto ferdig i 1962. Det var snakk om å flytte den store gassbeholderen til Grev Wedels plass og dekorere den som en globus, slik man hadde gjort i Silkeborg i Danmark, men det ble med snakket – dessverre.
Endelig, i 2019, kom det omsider en bok om gassverket i Drammen. Eldre drammensere husker fremdeles den store, runde gassbeholderen, som var et landemerke på Bragernes. Tidligere har det vært lite å finne i bøkene om Drammens historie. Men nå viser det seg at familien Ulriksen, som var knyttet til gassverket i flere generasjoner, har tatt vare på materiale som ellers ville vært kassert da verket ble nedlagt i 1959, og Sidsel Ulriksen er den som har påtatt seg kjempearbeidet med å bearbeide materialet og utgi boka Drammen i gasslys; Drammens gassverks historie.
I Rundt om Drammen nr. 3, 2019 stod det feilaktig at William Murdoch var enkelskmann og fremstilte gass av kull i 1754. Vi har blitt gjort oppmerksom på at han var skotsk og lanserte sin gassteknologi ca. 1794. Vi takker en ivrig leser for tilbakemeldingen!
Kilder:
Ulriksen, Sidsel: Drammen i gasslys. Elefantus forlag 2019.
Gas i hvert hjem! Norske Gasværkers Forening, 1904.
Natvig, Astri: Teatergal forretningsmann. Rundt om Drammen 1998, s. 109ff
Pihl, O. Norges gassverker, 2. utg. Norske gassverkers forening 1949.
«Politimesteren anmodes om å foreta vekking…» Rundt om Drammen 1992, s 54
Schreiner. Fredrik: Oslo Gassverk 1848-1978. Univ.forl. 1984
Sørensen, H.B. Gasverk ; artikkel i Tord Pedersen: Drammen 1811-1911, s. 441-444.