Da Norge var verdens største eksportør av naturis

Isskjæring i Gilhusbukta. Både menn og hester vasset i vann når de skar is. Foto fra Drammenskalender.

Eksport av naturis fra kyststrøkene på Østlandet til Storbritannia og andre havner på kontinentet, var stor industri som sysselsatte mange tusen mennesker og la grunnlaget for store rederier og handelshus på siste halvdel av 1800-tallet.

Av byarkivar Vidar Olsen

Ideen kom fra USA allerede på 1820-tallet. Da byene vokste og den nye middelklassen ville ha fersk mat, ble isindustrien født. Over store avstander ble det fraktet isblokker til New York og Boston og helt til Norge kom det amerikanske skuter som skar is fra breer og islagte fjorder.
Samfunnsutviklingen, og spesielt byveksten i industrinasjonen Storbritannia fikk etterspørselen etter is til å stige voldsomt. Når det også kom en frihandelsavtale som tillot andre skip enn britiske å frakte varer til Storbritannia, lå det en åpen mulighet for Norge som både hadde kalde vintre med ideelle produkjonsforhold for is, nok skip til å frakte den og en nærhet til markedet i England, og for så vidt til andre markeder i Europa hvor det var mulig å frakte isen uten for mye svinn.

Da markedene vokste måtte naturis-produksjonen effektiviseres og rasjonaliseres. I områder ved fjordene på Østlandet med mulighet til å laste store skuter, som rundt Oslofjorden, og også ved Drammensfjorden lå alt til rette for å utnytte de naturgitte fordelene som rent vann, kalde vintre og kort avstand til markedene ga.

Vann og dammer
Til å begynne med hentet man isen fra islagte vann, men etter hvert ble det bygget dammer på strategiske steder langs fjordene hvor det også var muligheter for lagring av isen i ishus hvor isen ble pakket i sagflis eller halm inntil leveransene kunne skje utover vår og sommer. Disse ishusene måtte ligge i en viss nærhet til anlegg hvor skutene kunne legge til, og ofte var det laget lasteanlegg i form av renner hvor isen kom om bord ved hjelp av tyngdekraften.

Syvertsvolldammen er i dag kun en ruin i terrenget. I sin tid demmet den opp og skapte et stort vannspeil der det nå er skog. Foto Nesbygda Historielag.

Denne lastingen foregikk gjerne døgnet rundt i sesongen, og dette beskrives som en støyende aktivitet som ødela nattesøvnen for de som bodde i nærhet til disse anleggene.
Ikke all is som ble eksportert ble skåret på dammer eller tjern. På Drammensfjorden ble det skåret is for eksport. Drammensfjorden har brakkvann, og inneholder en viss prosent salt, men når salt eller brakkvann fryser felles det aller meste av saltet ut, slik at det gjenværende saltet ikke har noen betydning for kvaliteten på isen.
Driftige redere og forretningsmenn grep sjansen og anla store og små anlegg i hundrevis for å produsere is i industriell skala. Blant annet var kombinasjonen av tømmer og naturiseksport grunnlaget for starten på Fred. Olsens rederi.
Iseksporten holdt liv i gamle skuter, de var som regel billige å assurere, og så sent som i 1914 da iseksporten stort sett var over, gikk så mye som 25% av denne på gamle seilskip.
Storhetstiden for eksport av is var mellom 1850 og 1914, mens toppen ble nådd på slutten av 1890 tallet.

Isskjæring på Nesøytjernet. Sagene minnet om tømmersager, men de hadde selvfølgelig håndtak i bare den ene enden. Foto Wilse

Ferdige isblokker kjøres bort. Postkort ca 1910. Foto Nasjonalbiblioteket.

Behov for friske varer
Hva var så drivkraften i denne aktiviteten? Bakgrunnen for mottakeren av isen var behovet for å ta vare på og holde mat fersk lenger. Muligheten ising av varene ga til å sende lett bedervelige matvarer som for eksempel kjøtt, fisk, melk, smør o.s.v. over lengre strekninger, gjorde det mulig å forsyne de etter hvert store byene i Storbritannia og ellers på kontinentet med mat produsert langt unna.
Dette var før kjøleskapets og annen kunstig kjølings tid, men de mer velstående husholdninger kunne skaffe seg isskap, hvor mat kunne oppbevares over tid ved hjelp av nedkjøling med en isblokk. Derfor ble det etter hvert også et innenlands marked for is. En ismann kjørte rundt i gatene med isblokker som var skåret i passe størrelser tilpasset isskap.
For eksportørene av is var det nok stort sett penger som var drivkraften, det var om å gjøre at man hadde så mye is som mulig å levere ved ankomst, derfor fikk ofte ”isseilingen” et preg av gambling over seg, med gamle skuter og galmannsseiling.
Prisen for is var høy, i England fikk man på et tidspunkt 18 kr tonnet for god is, mer enn hva man på samme tid måtte betale for sukker. I tillegg til Storbritannia ble is eksportert til Nederland, Danmark, Tyskland, Belgia, Frankrike og flere middelhavsland. I verket ”Norge på havet” fortelles det at en last med is fra Norge gikk helt til Rio de Janeiro.
Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800 tallet. I toppåret 1898 ble det eksportert ca. 500 000 tonn is til de forskjellige markedene.

Issag som er brukt i isdammen i Nesbygda. Foto Nesbygda Historielag.

Sysselsetting
I Norge var isproduksjonen meget viktig for sysselsettingen i de områdene den foregikk. En ikke ubetydelig arbeidskraft trengtes til å bygge dammene, de fleste var bygget opp av granittblokker. Det ga aktivitet til steinhuggere og dambyggere. For å kunne produsere is av høy kvalitet var det viktig at isen ble ”stelt” før skjæring. Den måtte holdes fri for rusk, rask og snø, hvis isen hadde lommer med snø smeltet den fortere, og man fikk mindre betalt for den. Isdammene måtte derfor måkes og feies, det skulle bare være stålis av høy kvalitet som ble eksportert. Blokkene ble skåret for hånd med sager som var modifiserte tømmersager til terninger i størrelse 60 x 60 x 60, og når isen var av rett kvalitet sa man at man skulle kunne lese et brev gjennom den.
For mange kommuner var isproduksjonen i de årene den foregikk, (1850 – 1914) hovednæringsveien. I Nesodden kommune i Oslofjorden var mer enn 1000 mennesker engasjert i dette arbeidet. Hvor mange som var engasjert i tilsvarende arbeid i Drammensfjordområdet vites ikke.

Isdammen ved Støa. Steindemningen ble senket 1,5 meter på 1920-tallet. Foto Nesbygda historielag.

Isskjæring og lasting på Drammensfjorden. Foto Buskerud fylkesfotoarkiv.

I Nesbygda
På vestsiden av Drammensfjorden i Nesbygda, et par km utenfor dagens kommunegrense mellom Drammen og Svelvik ble det etablert flere isdammer, to av disse er fremdeles intakt, d.v.s. at de fremdeles er dammer. Den ene ligger opp for Tangen Skole utenfor Syvertsvollen i enden av Isdamveien, og ja, den har fremdeles navnet Isdammen.
Den andre dammen som fremdeles er fylt opp med vann ligger opp for Støa ca 1km lenger mot Drammen. Den er restauret i de senere årene etter at den i mange år sto uten vann. Det sies at denne aldri leverte is, i hvert fall ikke for eksport, da den ikke ble ferdig før det hele var over i 1914.
I tillegg var det to dammer til i det samme området hvor Isdammen ligger, den ene, Syvertsvolldammen var en steindemning et par hundre meter nedover i det samme vassdraget som Isdammen. Den var også en ganske høy, og under en flom raste den ut og ligger nå som en ruin i terrenget.

Isskap var godt isolert, og det var plass til en isblokk på øverste hylle slik at kulda sank nedover i skapet. Vannet som smeltet ble ledet ned i et kar som kunne tømmes.

Den tredje av dammene i dette området lå ovenfor og litt lengre syd enn Isdammen. Dette var en jorddemning som demmet opp et stort område innover i dalen som kalles Raumyrdalen, og hvor det renner en bekk igjennom. I dag kan deler av jordvollen som dannet demningen kun anes i terrenget. Grunnen til at det ikke ble bygget en skikkelig steindemning her, skal være at den ble bygget helt på slutten av perioden med iseksport, da man var klar over at det snart var slutt, og store investeringer ikke kunne forsvares.
Isdammene i Nesbygda ligger et godt stykke opp fra fjorden, 6 – 800 meter. Det er også en ganske stor høydeforskjell. Det ble bygget et ishus nede i området der Tangen skole i dag ligger, den eksakte plasseringen er ikke kjent. For å transportere isen ned til ishuset for mellomlagring til den kunne leveres når fjordisen gikk opp, og skutene kunne komme inn, ble det bygget en isrenne hvor isblokkene i kraft av sin egen vekt og høydeforskjellen i terrenget ble sendt ned i ishuset. Slike renner ble bygget i tre, og det finnes i dag ingen spor etter dem.
Ishuset var som en stor låve, hvor isblokkene ble stablet i kompakte stabler som ble isolert på utsiden for å få så lite svinn som mulig før de kunne skipes ut. Isolasjonen som ble brukt var sagflis og halm.
Renner ble også bygget fra ishusene til lasteanleggene for skutene etter hvert som isen skulle leveres. Igjen måtte dette skje fort for å minske svinn. Det hendte visstnok at det gikk for fort, og ei skute skal ha gått til bunns utenfor Tangen i Nesbygda på grunn av overlasting.

Utsnitt av Topografisk kart over Drammens omegn utgitt 1944. Ved Svensedammen er det avmerket et ishus. Denne dammen må ha vært brukt som isdam. Kart ved Torkild Alsvik.

Slutt ved krigen
Som sagt var det hele over i 1914, starten på den første verdenskrig var sikkert hovedgrunnen, men aktiviteten hadde gått gradvis ned fra toppåret 1898. Etter hvert ble kunstig kjøling mer vanlig og ismaskiner, som kunne produsere is til fiskeindustrien og andre, ble lettere tilgjengelig. Imidlertid ble det eksportert is fra Norge helt til 1960 årene, blant annet til fiskemottakene på øyene i Vest-Sverige. Ferskvann var der en knapp resurs som man ikke kunne bruke til å produsere is av. Det var mer lønnsomt å få den fra Norge.
Selv om eksport i stor stil stort sett ble avsluttet i 1914, ble det ennå i noen år produsert is til det hjemlige markedet. Her i Norge ble ikke kjøleskap allemannseie før langt ut på 1950 tallet, og spesielt i byene var det et behov for is til nedkjøling av mat. De gamle isskapene var fremdeles i bruk i enkelte husholdninger.
Det siste kommersielle isfirma på Østlandet var Oslo Ismagasin på Årvoll, de hadde egen isdam, og ga seg først sesongen 1967 – 68. Noen større bondegårder hadde egen isdam og ishus, og noen av disse var i bruk til nedkjøling av melk i ennå noen år.
I en periode som strakk seg over noe mer enn 60 år var Norge hovedleverandør til resten av Europa av en resurs som naturen ga oss i overflod av i omtrent halve året. En resurs vi i dag ikke betrakter som det lenger, men som ga arbeid og utkomme til mange så lenge det varte.