Bunaden – det norskeste som finnes?

Tradisjon og mote forenes i manns- og kvinneplagg som vi kaller «bunad» – et ord som ikke fantes den gang da folk i avstengte bygder brukte sine tradisjonelle plagg til hverdag og fest.

Av Liv Evju

Johannes Flintoe: Sjangerscene fra Hallingdal. Flintoe viser at tradisjonelle stakker er i daglig bruk. Foto fra H. Alsvik: Johannes Flintoe. Oslo 1940.

Dagens bunader blir gjerne sortert i flere kategorier: drakter som er en forlengelse av en levende tradisjon, de som er bygget på en forlatt, men ikke glemt tradisjon, de som er (re-)konstruert etter gamle plagg/ornamenter med lokal tilknytning, og nykonstruerte drakter inspirert av folkedraktene.

Folkedrakter som daglig antrekk holdt seg lengst i områder hvor det var lite gjennomgangstrafikk og dermed svak påvirkning utenfra, som f.eks. i Setesdal og Hardanger, men også nord i Buskerud. Derfor er hallingbunadene regnet som noe av det mest «ekte» vi har i vårt område. Kvinnebunaden er karakteristisk ved at stakken er sydd på et liv som nærmest er et bærestykke, og dermed kan antrekket brukes også av gravide. Det samme gjelder den gamle beltestakken fra Telemark. Det lange beltet bestemmer livmålet.

For bygdefolket var det ikke noe spesielt med disse klærne, men for turister som etter hvert fant veien inn i daler og fjorder, var de svært eksotiske. Flere malte bilder av kvinner og menn i arbeids- og festklær, og noen av disse bildene har senere vært brukt i forskingen for å finne fram til gamle draktskikker. Både folkedans og -drakter var viktige ledd i nasjonsbyggingen i Norge, som skjøt fart i andre halvdel av 1800-tallet. Et sentralt navn her er Hulda Garborg.

Adolf Tidemand: Kvinne i folkedrakt, 1843. Foto fra Scener fra norsk kristenliv. Den norske kirke 2014.

Norsk identitet

Med nasjonalromantikken som oppsto i Tyskland tidlig på 1800-tallet, vokste også tanken på at Norge og nordmenn skulle finne tilbake til sin egen identitet. Diktere og andre kunstnere gikk sammen for å vekke nasjonalfølelsen og gjøre nordmenn bevisste på at de ikke var et slags nord-dansk folkeslag. Hulda Garborg reiste til Færøyene for å finne tilbake til folkedanstradisjonene, og hun la ned et stort arbeid for å finne fram til og ta vare på det som var igjen av drakttradisjoner.

Særlig rundt 1905 var det stor interesse for bunader, og på 1920- og 30-tallet var det flere og flere bygder og områder som fikk godkjent sin egen bunad. Folkehøyskolene, ungdomslagene og bygdekvinnelagene samlet inn rester av lokale plagg og fikk hjelp av kunsthistorikere som Halvdan Arneberg og Hilmar Stigum til å konstruere «nye» bunader.

I øvre Buskerud hadde særlig Hallingdal, men også andre bygder ganske sterke drakttradisjoner, men i nedre Buskerud, dvs sør for Tyrifjorden savnet man en bunad. Buskerud Bondekvinnelag satte ned en komite i 1938 for å få laget en egen bunad for dette området, og bunadforslaget ble godkjent på Bondekvinnelagets årsmøte året etter. Arbeidet var omfattende, for det var ikke mange kilder. Komiteen undersøkte på museer, i Riksarkivet og også gjennom intervjuer med folk som kunne tenkes å ha opplysninger.

Bunader fra Nedre Buskerud: Mellom de to mennene med langbukse og knebukse står en kvinne i lierbunad. Nedover trappen følger to kvinner i buskerudbunad og nederst to ungjenter i hverdagsbunad med to ulike krager. Foto fra brosjyre.

Nedre Buskerud

Bunaden for nedre Buskerud har en hvit skjorte med hvite broderier. Den er kopiert etter en skjorte som ble funnet på Fossesholm i Øvre Eiker. Stakken og livet var foreslått sydd i mørk grønn ull, og brodert med plantefarget ullgarn. Det ble vedtatt at svart ull også kunne brukes. Broderiene er tegnet av Halvdan Arneberg etter dekor på gamle møbler, også fra Eiker. Livet har smale røde kanter. Stakk og liv er sydd sammen i midjen, og livet er snørt foran med en sølvlenke. Et brodert belte med sølvspenne hører til, samt brodert veske med lås. Til drakten hører også en tradisjonell lue, som har fasong etter en såkalt «rønkepøllelue» i silkebrokade som finnes på Drammens Museum. Luen er i samme stoff som stakk/liv, og brodert som disse. Sølvet til bunaden er kopiert etter gammelt sølv fra Eiker.

Sølvet til en buskerudbunad fotografert på en bunadsskjorte. Foto fra brosjyre.

Anvendelig men kostbar

Selv om nazistene hadde forsøkt å bruke bunadene i sin propaganda, ble det også en økt interesse etter krigen. Men bunaden ble virkelig populær etter OL på Lillehammer i 1994. I åpningsseremonien inngikk en stor parade av kvinner og menn i drakter fra hele landet, og dermed ble også mannsdraktene mere synlige.

Bunader har vært brukt i politisk sammenheng både før og etter 1905, og i våre dager er det vel «Bunadgeriljaen», kvinnene som kjemper for bedre og nærmere helsetilbud for mødre og nyfødte, som har fått mest oppmerksomhet. Bunaden er også et festplagg; dersom det står «antrekk: galla» på invitasjonen til slottsmiddagen, kan du bruke bunaden din. Til bryllup, konfirmasjon og ikke minst 17. mai er bunaden i dag et opplagt valg. Det er også et plagg som kler alle, og det er ikke tvil om at bæreren av bunaden får en mer selvbevisst holdning og føler seg fin.

Bunaden er ikke billig, det er snakk om tusenvis av kroner. Til gjengjeld har man et plagg som aldri går av mote (ser det ut til) og som er sydd slik at det kan endres etter behov når eieren trenger det. Det å tilvirke en bunad, altså å brodere og montere skjorte og stakk/liv, strikke strømper og produsere tilbehør, er en del av den immaterielle kulturarven og har stort sett vært utført som husflid. Mange kvinner har hatt en ekstrainntekt ved å brodere bunader for Husflidsforeningen, og mange har brodert sin egen bunad.

Stakk fra Drammens museums folkekunstutstilling. Det er ikke lett å se, men rundt åpningen i vesten går et mørkt fiolett bånd som er kjøpt fra Drammen. Båndet var importert og til salgs fra grosserer Rudolf i Øvre Storgate. Foto Torkild Alsvik

Håndverksfag

Siden 1998 har bunadtilvirker vært etablert som eget håndverksfag med svenneprøve. Faget har ikke egen linje på videregående skole, så en lærling går et år på håndverk, design og produktutvikling og et år med søm og tekstil før to års læretid. En ren praksiskandidat må på sin side dokumentere fem års relevant praksis for å kunne melde seg opp til svenneprøve. Det har vært stor etterspørsel etter læreplasser, og i 2007 ble en modulbasert opplæring etablert. Dette er et samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Studieforbundet kultur og tradisjon og Norsk Folkedraktforum. Yrkestittelen er bunadtilvirker, og man kan også ta mesterbrev.

I de senere årene er det blitt flere bunadprodusenter som får hel- eller delprodusert norske bunader i f.eks. Kina eller Thailand, og dette fører til at bunaden blir rimeligere for kjøperen. Om det også utvanner den norske bunadtradisjonen, gjenstår å se. Den institusjonen man i humoristiske vendinger ofte kaller «bunadpolitiet», er iallfall opptatt av problemet. Den begynte som Statens Bunadnemnd i 1947, den skiftet navn til Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1955, og fra 2010 heter den Norsk Institutt for bunad og folkedrakt. Den er et rådgivende organ som bistår ved rekonstruksjon, dokumenterer draktfunn og ivaretar den norske tradisjonen.

Mange synes kanskje det er underlig at Norge har så sterke tradisjoner på dette området. I Sverige og Danmark og andre land man kan se til, er både bunad- og folkedansmiljøene mye mindre enn her i landet. Men det har altså med vår historie å gjøre, og arbeidet for å finne fram til våre egne røtter.

Stakken fra Setesdal skiller seg fra andre bunader ved det korte, svingende skjørtet. Etter postkort.