Industri i Vestfossen

Bromannsgangen. Ukjent årstall og fotograf. Drammen byarkiv. Karin Pihls samling.

I forbindelse med den nært forestående kommunesammenslåingen ble det i fjor dannet en samordningskomite som skulle se på hvilke endringer man måtte gjøre med veinavnene i den nye kommunen.

Av Torjus Moland

Det har blitt nedsatt gatenavnkomiteer i Drammen en rekke ganger. Første gang var i 1865 da stadsingeniør Halvor Heyerdahl foreslo at alle gater i byen skulle gis offisielle navn og forsynes med gateskilt. Siden har det med jevne mellomrom blitt gjort arbeid både med å gi nye gater navn, endre eksisterende og tilpasse de etter nye rettskrivingsnormer.

Dette betyr ikke at man ikke har hatt gatenavn tidligere. Forskjellen er at de sjelden ble vedtatt av en offentlig myndighet, en praksis som i Norge først begynte å etablere seg fra 1850 og fremover. Før den tid var det som med andre typer stedsnavn at de antagelig ble til litt etter hvert ettersom folk trengte dem for å kunne samhandle og ha felles orienteringspunkter. En del av disse eldre gatenavnene har overlevd komiteenes arbeid, og i Drammen har vi en gruppe som man ikke finner andre steder, nemlig de som ender på -gangen. Det fantes en gang nærmere 50 stykker. I dag er det bare en håndfull igjen: Pistolgangen, Svangsgangen, Bromannsgangen, Svanegangen, Ryddinggangen, Merkegangen, Smalgangen og Austadgangen. Hva kjennetegnet så denne typen bygater?

Stræti, allmenninger og veiter

Selv om offisielle gatenavn er et forholdsvis moderne fenomen, har behovet for offentlig regulering av veier både på landet og i byene vært til stede lenge. I Magnus Lagabøters landslov fra 1274 står det nøye beskrevet hvordan landeveiene skulle vedlikeholdes, hvem som hadde ansvaret og hvilke sanksjoner som ventet de som ikke gjorde sin plikt og sørget for at de var fremkommelige. Inspeksjon av veiene skulle foregå ved at den som ble gitt myndighet til å foreta såkalt «baugreið» eller veisyn, skulle ri midt på veien med et 8 alen langt spyd på tvers. For hver ende av spydet skulle det være festet vidjehanker. Hver gang én ble revet av – for hvert «hankefall» som det kaltes – ble den som hadde ansvaret idømt en bot på «1 ørtug sølv».

I Magnus Lagabøters bylov fra 1276 er det ikke samme fokus på vedlikehold. Her er det mer at de som bygger hus med tilhørende gater pålegges lik praksis, f. eks. at den felles veien som ligger langs bryggene er i samme plan. Man skal huske på at nesten alle norske byer, med unntak av gruvebyene Røros og Kongsberg, helt frem til 1800-tallet var kystbyer. Interessant i vår sammenheng er at det fortelles i detalj om hvilke ulike typer veier det skulle være i en by. Først av alt var det det som på norrønt kaltes stræti, langgater som gikk parallelt med kystlinjen. De skulle ha en bredde på minst 12 alen (5,69 m). På tvers av disse var det to typer gateløp, den ene kaltes for allmenninger som skulle ha en bredde på minst 8 alen (3,79 m), altså det samme som landeveiene, og veiter som ikke skulle være smalere enn 3 alen (1,42 m).


Svangsgangen. Fotograf: Karin Pihl 1944. Drammen byarkiv. Karin Pihls samling.

Når det gjelder gatenavn, ser det ut til at langgatene gjerne har blitt gitt navn etter sin posisjon i forhold til vannveiene. Man har det i Bergen hvor et slikt navn har blitt værende, nemlig Øvregaten som regnes for Norges eldste gateløp. Og man har hatt det i Drammen. På Strømsø het nåværende Tollbugata Fremgaden, Schultz gate het Mellomgaden og Tordenskjolds gate Baggaden.  Navnet allmenning, som fortsatt forekommer i Bergen, Stavanger og noen andre byer, ser ikke ut til å ha eksistert i Drammen. Man har naturligvis også her alltid har hatt bredere tverrgater, men det er den siste av kategoriene i byloven, altså de smale veitene, som først og fremst er iøynefallende i Drammen-sammenheng. Disse har fått ulike betegnelser i ulike byer. I Trondhjem og på Røros har veit-endelsen blitt holdt i hevd: St. Jørgensveita, Finneveta osv. I Bergen, Stavanger og Haugesund har de blitt gitt endelsen -smau, f. eks. Kjellersmauet eller Knøsesmauet. I Drammen slutter de altså på -gangen.

Endelsene varier som vi har sett rundt om i landet, men den grunnleggende gatestrukturen, slik den beskrives i Magnus Lagabøters bylov, ser ut til alltid å være mer eller mindre til stede.

Brannganger og branngater

I forbindelse med at gatene i Drammen i 1865 skulle gis offisielle navn, omtales disse gatene som brannganger. Det gjøres på en måte som tyder på at alle visste hva begrepet refererte til. Det har ikke lyktes oss å oppdrive en bekreftelse i kildene på hvilken funksjon en branngang var ment å ha, men de fleste av de eldre gangene gikk helt ned til elva, mellom de nederste naustene og lastetomtene, og det synes innlysende at atkomst til vannveiene for å ha tilgang til slukkevann må ha vært det sentrale. Vann ovenfra med tilstrekkelig trykk kom som kjent først i 1862 med utbyggingen av Kloptjern. På den andre siden står det ingenting om brannvernfunksjonen i Magnus Lagabøters bylov når veitene beskrives. Det behøver ikke å bety noe, men det er sannsynlig å tenke seg at de eldste gangene, og også navnene deres, er langt eldre enn begrepet branngang. Deres funksjon må like mye ha vært å gjøre atkomsten enklere fra de bakre områdene til bryggene og båtene. En forordning gjengitt i Havnekommisjonens forhandlingsprotokoll fra 14. sep. 1827, kan også tyde på det. Den er pålagt av «Overlodsen» og det står: «Paa Grund af Overlodsens Anmeldelse om Nødvendigheden af at advare imod Tilspærring af de offentlige Landdingspladse [brygger] i Havnen, besluttede man ved trykte Placater, at Underrette om at disse Almenninger ære:…» Så står det listet opp 23 passasjer, 12 på Bragernes-siden og 11 på Strømsø. Fem har den aktuelle endelsen: Brunegangen, Melhuusgangen, Saxeborggangen, Cuursmedgangen og Magazingangen. For de resterende er det bare plasseringen som er angitt, f. eks. «Gangen mellom Lærum og Schwartzes Gaard» eller «Bromann Bryggen» og «Kirkebryggen». Betegnelsen brygge må nok i denne sammenhengen like mye vise til passasjen oppover som til selve bryggen, og begrepet allmenning er her brukt i betydningen område hvor alle skal ha rett til å ferdes fritt. Og at de derfor bør være ryddete.


Pistolgangen. Fotograf ukjent. Drammen byarkiv. Karin Pihls samling

Ser man så på det beslektete begrepet branngate, er dette i motsetning til begrepet branngang klart definert i leksikon og andre steder. Det referer til brede tverrgater, gjerne med beplantning av trær i en midtrabatt, som har til hensikt å hindre at en eventuell brann sprer seg. Allmenningene i Bergen og Trondhjem ble anlagt som branngater etter diverse bybranner fra 1500-tallet av. Det samme gjelder Erik Børresens allé og Losjeplassen på Bragernes – etter bybrannen i 1866.

I de kommunale arkivene er det oppbevart et brev adressert til Drammens magistrat og formannskap fra 1923. Det er skrevet fra en agent for et brannforsikringsselskap. På vegne av eieren av Matrikkel nr. 91c på Bragernes er agenten bekymret for at naboen, Eilertsens trævarefabrik, på andre siden av Svanegangen, har tatt branngangen i bruk som lasteplass. Han påpeker at det på begge tomter er bygninger med ildsteder og henstiller til «…den ærede Magistrat og Formannskap at foranledige omhandlede Brandgang ryddiggjort.» Her er det tydeligvis spredning av et eventuelt branntilløp avsenderen er bekymret for, altså den funksjonen man strengt tatt vil knytte til branngatene. Svanegangen er for øvrig den eneste branngangen man med litt godvilje kan hevde fortsatt eksisterer på Bragernes-sida. Om enn ikke på annen måte enn at man får treff når man søker på Google Maps. Den ligger mellom Losjeplassen og Søren Lemmichs gate som en del av en tomt. Det eneste som ellers røper branngangens eksistens i dag, er en stor plakat som forteller at noen planlegger å bygge et nytt leilighetskompleks som nettopp skal gis navnet «Svanegangen».

Navnene

Omtrent halvparten av de nærmere 50 gangennavnene kan knyttes til personer, gjerne de som hadde eiendommer eller bodde i nærheten, slik som Veberggangen etter trelasthandler Halvor Weberg eller Tollefsgangen etter høker Ole Tollefsen. En mindre gruppe har navn etter bygninger eller steder slik som Kirkegangen (nåværende Hesselbergsgate) eller Merkegangen etter ballastmerket på Tangen. (Et ballastmerke, to spader i kryss, markerte at her hadde skipene lov til å kvitte seg med ballast.) En tredje gruppe kan knyttes til virksomheter. Banegangen hadde sitt navn etter Reperbanen, en av landets største produsenter av tauverk. I Cichorigangen lå to fabrikker som produserte kaffeerstatning av sikori. Andre hadde navn etter områder med spesiell stor forekomst av håndverksgrupper, f. eks Seilmakergangen eller Bødkergangen. Ett navn, Pistolgangen, har ingen lykkes i å finne opprinnelsen til.

Noen av navnene er nok ikke særlig gamle. Austadgangen heter Austadgaten på alle de historiske kartene vi har sett i, og Smalgangen oppe på Marienlyst har nok blitt kalt dette da bydelen ble anlagt. I 1865 er det også nevnt en gate med det navnet, men den lå nede ved Tollboden.

Av de fem fra 1827 har ingen overlevd, men f. eks. «Bromann Bryggen» har nok med tider og stunder blitt til Bromannsgangen.

Svelvik

I Svelvik sentrum finnes det også en håndfull passasjer ned til vannet. De har ikke blitt gitt gatenavn, men kalles av og til for branngater og av og til brannganger. De er nok ikke så gamle som gangene i Drammen, men skal ha blitt anlagt i 1887 etter en større brann og regnes som bevaringsverdige. I planene for sentrumsutvikling kalles de branngater, men flere er påfallende smale og noen lokalhistorikere hevder at tilgangen til slukkevann må ha vært et sentralt motiv da de ble anlagt.


Branngate/gang i Svelvik. 2019. Foto: Drammen byarkiv.

Bevaring

I Trondheim kalles som nevnt de gatene som tilsvarer Drammens ganger, for veiter.  De som er bevarte, er langt flere, og i de senere årene har byantikvaren i samarbeid med andre hatt et prosjekt gående som kalles «Vitalisering av veiter og gårdsrom». Målet er å synliggjøre og styrke kvalitetene i veitene og gårdsrommene og å formidle de aktuelle områdenes historie. Av vellykkede tiltak kan nevnes belysning, brolegging, oppsetting av benker og beplantning.

Det er som nevnt ikke mange av gangene igjen i Drammen, og av de som fortsatt finnes, er det vel bare halvparten som har beholdt noe av sin gamle karakter. Byen har ellers et godt utvalg av andre små, eldre og intime byrom, og kanskje bevaring og revitalisering av disse, inkludert de branngangene som ennå kan reddes, bør bli et prioritert satsningsområde også for Drammen.

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!