Basolstua og husmannsplassen

«Denne lille hytta var verkstedet til rosemaleren Per Basol fra Eggedal. Han var født i 1887 og levde og arbeidet her fra 1928 til 1971. Husmannsstua hans er nå på Sigdal museum, mens verkstedet hans er kommet hit til Drammens museum.»

Av Liv Evju

Det var meningen å sette opp en typisk husmannsplass med stue og stall ved rosemalerstua, men det ble aldri noe av.

Per eller Peder Basol ble født i Eggedal i 1887. Basol var bispegods og nevnt i skriftlige kilder allerede i 1650. Seinere ble det husmannsplass under nedre Kleiv. Det underlige navnet antas å være en sammensetning av norrønt Bard og Hóll, Bardshóll. Bard betyr kant eller bredd, og hóll betyr en rundaktig høyde. Basol ligger på en liten høyde på kanten av ­Eggedalselva.

En husmannsplass var et mindre jordstykke med tilhørende hus som var skilt ut fra en gård som egen bruksenhet. Plassen ble eid av gårdens eier, men var bebodd av en husmann. Husmannen betalte en ­årlig avgift for å bo på plassen, og han var som regel forpliktet til å arbeide på gården, ofte gjaldt arbeidsplikten også eventuell kone og barn. Dette arbeidet kunne erstatte avgiften. Hvis det fulgte jord med plassen, måtte han dyrke der ­etter at gårdsarbeidet var over, og det betydde ofte nattarbeid. Det er ikke uten grunn at ­månen ble omtalt som «fattigmannssola». Husmannsplassen kunne ligge i kanten av gården, i skogkanten eller inne i skogen. I Rollag fortelles det om en egen liten husmannsgrend i prestegårdsskogen. Boniteten på jorda var oftest ikke så god.

Husmennene og deres familier utgjorde den største gruppen eiendomsløse i Norge, fra 1600-tallet og opp mot midten av 1800-tallet. Eiendomsløse hadde plikt til å ta seg arbeid, og bøndene trengte arbeidskraften.

I skogen rundt Drammen var det mange ­husmannsplasser som hørte inn under ­gårdene på begge sider av elva. I nærheten av Sturla­huset finner vi grunnmuren etter husmannsstua på Neperudjordet, som hørte til Hotvedt gård. Aronsløkka var en annen husmannsplass, ­under Søndre Berskaug. Galterud var en plass under Austad, Sparavollen under Øren, Sanke­vollen i Bragernesåsen, Kolfuru under Øvre Knive, Kyterud under Nordre Holmen osv.

1. Mjølkar med påskrift i dialektformen «Gveitemjøl».
Foto Drammens museum
2. Kiste dekorert for Erling Knut Rustand.
Foto frå Sigdals historie.
3. Kubbestol dekorert av Per Basol på auksjon. Foto fra DT.

I og med at odels- og åseteretten bestemte at eldste sønn skulle arve gården udelt, måtte gårdsønner uten odel ofte bli husmenn, også under farsgården, med sin egen bror som «husbond». Gruppen husmenn vokste fort, både på grunn av dette, men også fordi befolkningen økte sterkt i disse årene. I 1855 var det nesten like mange husmenn som bønder [87000 mot 91000 – kildene er uenige om tallene]. Plassene var små og lå ofte på den dårligste jorda på eiendommen. I praksis betydde det at fattigdommen forfulgte husmennene og ­deres familier gjennom hele livet. De endte gjerne som fattiglemmer. Før 1851 var det ikke påbudt med kontrakt med gårdeier, og det betydde at mange bodde på oppsigelse, f.eks. til neste flyttedag (14. april eller 14. oktober). Husene på plassen tilhørte ofte husmannen selv, slik at han kunne ta dem med seg når han flyttet.

Dersom husmannen døde eller ble arbeids­ufør, måtte familien ofte ut av plassen når ­bonden eide husene. Bonden trengte en ny husmann, og denne skulle ha bolig. Familien til den tidligere husmannen måtte klare seg som best de kunne. Alf Prøysen har fortalt at hans mor hørte til en husmannsfamilie som ble splittet da faren omkom, og barna ble spredt over hele bygda. Hun og søsteren traff ikke hverandre igjen før de kom på aldershjemmet. Det var et brutalt samfunn, selv om enkelte «Marte Svennerud-er» (Je tek dom alle sju!) kunne forekomme.

Eiendomsløse hadde heller ikke stemmerett, i følge Grunnloven av 1814 gjaldt stemmeretten bare menn over 25 år med en viss formue. Ett av Marcus Thranes viktigste krav da han startet Drammen Arbeiderforening var stemmerett til de eiendomsløse. Den fikk mennene først i 1898, femti år senere.

Det var en del regionale forskjeller på husmennenes kår i Norge. I 1855 var det 65000 husmannsplasser med jord og 22000 uten jord. Disse lå mest på Vestlandet og i Nord-Norge, hvor fiske og noen steder også skogsarbeid var en vesentlig del av pliktarbeidet. De fleste plassene på Østlandet og i Trøndelag var med jord.

Mange som bodde på husmannsplasser var ikke bare husmenn, men håndverkere eller sagbruks- og verksarbeidere – eller rosemalere, som Per Basol. Husmannsvesenet var også et ­bo­system hvor det ble mulig å livberge seg og ha et sted å bo uten å arbeide på en gård. Det ble ofte opprettet husmannsplasser ved f.eks. sagbruk hvor det trengtes arbeidskraft. Trondheimskjøpmannen og godseieren Hans Hornemann, som eide Løkken verk, anla 80 plasser på to garder han hadde kjøpt ved Løkken. Verksarbeiderne som flyttet inn der, ble ikke pålagt arbeidsplikt verken for ham eller for noen annen husbond. Disse boligene omtales som husmannsplasser, men de som bodde der, var ikke husmenn.

Bostandarden var meget enkel, som ­regel besto stua av et rom som tjente som både oppholdsrom og kjøkken, et kammers eller soverom.  På Hadeland folkemuseums hjemmeside finner vi følgende beskrivelse av husmannsplassen Bråten:

«Bråten var husmannsplass under garden Øvre Nes Vestre i Røykenvika i Brandbu. Stua fra Bråten ble flyttet til museet i 1982. Selve bygningen består av en etasje, er laftet og har teglsteinstak. Stua er innredet slik dette husmannshjemmet så ut rundt 1900.

Rekonstruksjonen er basert på en auksjon i Bråten i 1905. Da utvandret en hel familie herfra til USA. Den vanligste rominndelingen i husmannsstua var stue med kjøkken og kammers. Her var stua eneste bruksrom mens kammerset ble brukt til stas og besøkende. Dette er grunnen til at bare kammerset er panelt. Kjøkkenveggene var først umalte, men ble malt lyserøde i begynnelsen av 1900-tallet. Rundt 1930 ble veggene malt lyseblå. Kammerset har alltid hatt blåfarge. Tidligere hadde dette huset kun peis til å koke på, og inne i peisen er det en bakerovn. Svartovnen kom på slutten av 1800-tallet og ble da plassert inn i peisen. Omtrent samtidig har parafinlampene kommet. Navnet Bråten er et vanlig navn for tidligere husmannsplasser på Østlandet. Navnet betyr jordstykke ryddet ved bråtebrenning.»

Moldbakken var husmannsplass under Øvre Skjeldrum i Skoger. Foto fra «Folk og far», Skoger historielag 1991.

Etter 1855 gikk antall husmenn nedover i Norge. Nye landbruksmaskiner reduserte behovet for arbeidskraft på gårdene, og flere husmenn fikk anledning til å kjøpe plassen de tidligere hadde leid. Rett til å innløse plassen fikk de først i 1928. Med industrialiseringen ble det flere som flyttet til byene og ble fabrikkarbeidere, og mange emigrerte fra Norge, til Amerika, til Hawaii eller til Australia, hvor det kanskje kunne være muligheter til å skaffe seg egen jord.

Husmannskontrakt fra

Rollag prestegård 1895:

… på følgende Betingelser:

1. I aarlig leie erlegges ved Udgangen av hvert Aar Kr. 16 – seksten Kroner til Sogne­presten.

2. Pladsen skal tilbørligen dyrkes, dens Gjerder og Indhegninger holdes i forsvalig Stand.

3. Af Prestegaardens Skov skal han erholde saa meget, som behøves til de på Pladsen værende og af ham eiede Huses Vedligeholdelse, Gjerdefang og Brændeved. Han har nøiagt i enhver Henseende at rette sig efter den af det Offentlige udfærdige Instrux med Hensyn til Skovens Behandling.

4. Han er forpligtet til at svare arbeide paa Prestegaarden naarsomhelst Presten (eller hans Bruger) forlanger det, imod den samme Godtgjørelse, som nu for Tiden er tilsaaet de øvrige Prestegaardens Husmænd. Er han selv ikke arbeidsdygtig, maa han skaffe forsvarlig Arbeider i sitt Sted.

5. Han har Tilladelse til om Sommeren hvert 3die – tredie – Aar at benytte Prestegaardens Sætre for de kreaturer som vinterfødes paa Pladsen – mod at bidrage til Vedligeholdelsen af alle de paa Sætrene staaende Sæterhuse, Boder og Fæhuse i samme Forhold som de øvrige Husmænd under Prestegaarden.

6. Han har ikke lov til at indtage nogen ­Inderst uden Sogneprestens Tilladelse.

7. Saa har han desuden i alle Maader at udvise et skikkelig Forhold. I Tilfælde af at nævnte Husmand ikke punktlig retter sig efter alle her opsatte Forskrifter, skal han have sin Brugsret forbrudt.

Sitert etter «Buskerud og Telemark.  I manns minne..» Oslo 1971.

Kilder

  • http://drammens.museum.no/arkitektur/friluftsmuseet
    besøkt 27/12/2017

  • https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Husmannsvesen
    besøkt 28/12/2017

  • Drammen byleksikon, Per Otto Borgen, 2004

  • https://digitaltmuseum.no/011054069613/husmannstua-braten-fra-lere
    besøkt 27/12/2017

  • Norske Gaardnavne, Buskerud amt; Oluf Rygh 1909/1967.

Del denne artikkelen

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement