Barndom på fjell

Bydelen Fjell sett fra sør. Utbyggingen begynte i 1965 med blokkene som ligger nærmest på bildet. Foto: Drammens museum.

Fjell har alltid – og vil alltid – være i hjertet mitt.
Det av den enkle grunn at jeg er glad i plassen.

Av Elin Kjærvik Skomsøy

Jeg kom flyttende til Fjell i 1971 sammen med familien min.
Pappa hadde fått seg jobb i Kystverkets losstasjon Oslofjorden – og da passet det visst å flytte til Fjell.

Det var få ferdige blokker på den tida, så vi barna kunne boltre oss i lek gjennom alle årstidenes fasiliteter på de store, vakre grøntområdene som var den gangen. Jorder, bjørkealleer, trær å klatre i – alt var liksom helt perfekt.
Alle hadde det – i alle fall så det sånn ut fra et barns ståsted – mer eller mindre likt.

I blokka vår – og i de få blokkene som sto ferdig – var mange av mødrene hjemme.
Det gjorde nok sitt til at vi ungene opplevde en stor grad av likhet. Trodde jeg.

Alle føyk ut tidligst mulig på morgenene – ut til friheten.
Alle lekte, bygde hytter, sykla, akte –  og noen ganger bar aktivitetene preg av litt mer alvor og fare.

Alle satt en eller annen gang fast i leira bak enkelte av blokkene og frydet seg da voksne måtte komme styrtende til for å prøve å få oss løs.
Alle frydet seg over de skumle vandringene nede i kloakksystemet sammen med de store gutta. Noen var så heldige å faktisk få være med, mens andre drømte seg bort og ønsket hardt og inderlig at de hadde vært nede i mørket med lommelykter som etter hvert sluttet å lyse.
Alle gispet av skrekkblandet fryd når enkelte av de gærneste ungene klatret oppover i uferdige – og usikre – blokkbygg – og satt vippende på planker som stakk ut av etasjer høyere og høyere opp mot himmelen.

Alle ble handlingslammet av skrekk da enkelte skled ned langs glatte, leirefylte vegger – ned mot tynt islagte flater hvor uendelige dyp åpnet seg. Dyp hvor de nye grunnmurene til 9.etasjes blokkene en gang skulle komme.

Alle vi ungene boltret oss i god fritid.
Og alle ble ropt inn til middag – av stemmer som raskt eskalerte til fistel ettersom vi ungene sjelden hørte.
På avstand så alt likt ut.
I alle fall med et barns øyne.

Blokka vår var en splitter ny 3-etasjes blokk med 4 oppganger og 6 leiligheter i hver oppgang.
På avstand.-.i ettermiddagsmørket – kunne blokka se ut som et slags vesen.
Et stort vesen – som aldri sov.
Selv i det mørkeste mørke på nattestid var det liksom aldri helt mørkt.
Det var alltid noen av vesenets øyne som lyste og fulgte med. Uansett tid på døgnet.


I april 1978 raste deler av en forblendingsvegg ned. Episoden skyltes dårlig forankring. Fotografen har fanget et par gutter som løper over haugen av nedraste stein. Slik har unger alltid funnet fram til det de synes er spennende. Foto Reidar Halden i Sellæg: Hus for folk flest.

Etter hvert som 70-tallets år kom – og gikk, dukket det raskt opp flere vesener på Fjell.
Vesenene spiste opp mer og mer av de vakre grønne områdene – noe som gjorde at vi barna måtte utvide våre oppdagelseshorisonter.
Sykkelturene ble lengre og lengre.
Og for de som ikke hadde sykkel, ble det tilsvarende lengre å gå – og løpe.
Noen løp etter hvert helt til Hellas. Flere ganger i uka.
De lange sykkel- og gåturene hadde styrket både kondis og utholdenhet. Noe de visst nok trengte i Hellas.


Sykkeltur til Hellashytta. Hytta på Kjøytasletta er fortsatt mål for mange utflukter. Foto fra Tom Helgesen (red): Skogene mellom Drammenselva og Eikeren. Drammen 1996.

Det var en fin måte å bli kjent med omgivelsene på.
Bikkjestøkket, Hellashytta, Dumpa, Skoger, Fjellsbyen, Drafn fotballklubb – og mye, mye mer.

Det som ikke var så fint, var at vi ungene etter hvert mista oversikten og forholdet til de få vesenene som vi liksom hadde følt oss trygge på.
Vi kjente de aller fleste i de få blokkene.
Vi visste hvem som var sure.
Vi visste hvem som var sære.
Vi visste hvem som var snille.
Og vi visste hvem vi absolutt ikke skulle gå inn til.
Det var liksom sånn vi ungene utvikla og lærte hverandre opp til å bli menneskekjennere.

Fjell har alltid – og vil alltid-  være i hjertet mitt.
Det av den enkle grunn at jeg er glad i plassen.
Det å være glad i plassen betyr jo ikke at alt er eller var perfekt.
Som liten – så var Fjell perfekt.
En så liksom alt ut i fra sin egen trygge situasjon.
En tok liksom ikke alt det andre inn.

Når vi ble ropt inn til middag, med fisteleskalerende stemmer – ja, så trodde jeg jo at alle skulle inn og spise middag.
Når det var ferie og vi satte oss i bilen og dro av sted, så trodde jeg jo at alle andre også skulle gjøre det.


Drammen sett fra Kiærjordet. Utsnitt av postkort fra omkring 1960. Bak hesterygen ser vi arbeidet med Einar Aas vei. Bikkjestykket ligger nedenfor husrekken i Styrmoesvei – på oppsiden av jernbanen. «Gamle gress» i venstre bildekant.

Det at jeg etter hvert begynte å legge merke til at enkelte av vennene mine aldri liksom ville hjem eller inn til seg selv, gjorde at virkeligheten sakte men sikkert begynte å sige innover meg.

Det som til å begynne med hadde sett så likt ut for meg – med et barns øyne.-.endret seg mer og mer til et mangfoldig puslespill. Et mangfold av sosial, familiær ulikhet. Etter hvert begynte jeg å forstå at enkelte levde i frykt. Frykt for rus. Frykt for vold. Frykt for forlatthet. Frykt for sult. Frykt for den nye mannen til moren. Frykt for – ja – det mest utenkelige.
Etter hvert så kom det tydeligere og tydeligere fram at noen av oss som sammen hadde boltret oss i en god barndom kanskje ikke hadde hatt det så fint allikevel.


Fjell skole. Skolen er seinere utvidet. Foto: Drammen kommune.

Det var sjokkerende trist å se hvordan enkelte av blokkvennene utover 70-tallet begynte å trekke mot ukjente steder. De kom tilbake på skolen og viste fram bunker av penger som de hadde fått av voksne for å gjøre «hemmelige ting».
Det var sjokkerende trist å se hvordan enkelte oftere og oftere ble borte fra skolen. Slitne og fjerne kom de av og til tilbake, med uttrykk som bar preg av destruksjon.
Utover tida – som kom og gikk – fikk vi for mange ganger uvirkelige beskjeder om at enkelte hadde forlatt oss for evig og alltid. Egentlig lenge før livene deres hadde begynt – sånn på ordentlig.

Hvordan kunne dette skje med noen av oss?
Vi som liksom hadde utvikla og lært hverandre opp til å bli menneskekjennere.

Det å si at du var fra Fjell førte mange ganger til stygge bemerkninger om alt som hadde – og muligens fortsatt har – med plassen å gjøre.
Jeg har mang en gang forsvart Fjell – fordi Fjell er i hjertet mitt.
Fordi jeg er glad i plassen.

Triste livshistorier finner du dessverre overalt.
Både på Fjell, men absolutt og i alle de andre delene i byen vår.

Det har ingenting å si om du bor i ei blokk i en drabantby – eller et flott hus på en bedre kant av byen.
Det har kun med menneskene i livet ditt å gjøre.
Menneskene som skal gi deg en trygg oppvekst og styrke til å ta de riktige valgene.

Min barndom på og mine minner om Fjell – en av drabantbyene i Norge som det sikkert har vært skrevet altfor mye negativt om – har alltid – og vil alltid-  være i hjertet mitt.
Det av den enkle grunn at jeg er glad i plassen.

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!