Åssiden – Alene eller sammen

I en stor kommune gjør det seg av og til gjeldende lokale interesser. I 1907 fikk Lier kommune merke dette. Men resultatet ble til slutt et helt annet.

Av Jørn Jensen

Høsten 1907 hadde alle på Åssiden forpliktet seg til å arbeide for at sognet ble et eget herred og tinglag. 3. januar 1908 stilet fire representanter en søknad til Kongen om at Åssiden skulle bli skilt fra Lier.

Skilt fra resten av Lier

I brevet argumenterte de fire først og fremst med at en brei ås og byen Drammen skilte dem fra resten av Lier. Derfor hadde de ingen felles interesser med bygda og ingen nytte av veier og jernbane som ble bygd i bygda, men de måtte være med å betale til dem.

De hadde også vanskelig for å nå fram i kommunestyret. Møtene her gikk dessuten for det meste til å diskutere ting som ikke angikk dem. Og de fleste representantene hadde liten kjennskap til forholdene på Åssiden. De argumenterte også med at Sitskogen i Akershus og Rømskog i Østfold hadde omtrent like mange (få) innbyggere som Åssiden.

Noen få måneder seinere kom en tilsvarende søknad fra Sylling. Argumentene fra Sylling var mange av de samme, og begge søknadene ble behandlet parallelt.

Både sorenskriveren og politimesteren frarådet deling. Men den kommunale komiteen som var satt til å utrede sakene, delte seg selvfølgelig etter medlemmenes bosted.

Den første skolen på Åssiden i Buskerudveien er blitt bolighus i dag. Vivelstad og Åssiden var de første to kretsene i Lier som fikk fastskole. Foto Torkild Alsvik.

Ved behandlingen i kommunestyret falt begge delingsforslagene, Åssiden mot 26 stemmer og Sylling mot 27. Én mente tydeligvis at Åssidens søknad var rimeligere enn Syllings.

Amtstinget kom enstemmig til samme konklusjon som flertallet i kommunestyret, og Justisdepartementet så det «hensiktsløst å gjøre saken til gjenstand for foredrag». Saken var avvist.

Til Drammen

43 år seinere opplevde imidlertid Åssiden virkelig å bli skilt fra Lier.

Drammen var midt på 1900-tallet en by som hadde vokst ut over egne grenser. Både på Åssiden i vest, Lierstranda i øst og Strømsgodset i sør var det bymessig bebyggelse. Byen ønsket arealer for næring- og boligutbygging, men det var altså umulig på egen grunn.

I åra rett før krigen var det forhandlinger med Lier kommune om overføring av Hamborgstrømskogen fra Lier til Drammen. Lier ville ikke, og saken ble liggende til 1944. Da var Lier kommune mer positivt innstilt, men ønsket motytelser i form av erstatning for tapte skatteinntekter, gratis adgang for beboerne på Åssiden til å bruke Drammens søppelplass på Muusøya, og at Drammen skulle betale kostnadene ved bru eller fylling over Tomineborgdalen. Drammen avslo. Lier gikk så tilbake på sine krav foruten skatteinntektene, og det endte i 1946 med at Drammen økte med rundt 1300 dekar skog.

Men det var ikke bare Drammen som ønsket større plass etter at krigen var slutt. Med bakgrunn i at mange byer ville ha større areal, ble det nedsatt en kommuneinndelingskomite kalt Schei-komiteen. Komiteens innstilling var klar i november 1946, og ga som resultat at Drammen kommune startet forhandlinger med Lier og Skoger om å få overført Åssiden og Lierstranda fra Lier, og Strømsgodset, Glassverket og Nøsted fra Skoger. Skoger ville at hele kommunen skulle slås sammen med Drammen, mens Lier gikk med på å gi fra seg Åssiden. Drammens hovedargumenter for byutvidelse var at byen hadde behov for arealer til boligbygging og industri, samt at disse områdene egentlig var et sammenhengende byområde, delt på tre kommuner. Dette endte med, etter behandling i Odelstinget, at byutvidelsen kun skulle omfatte Åssiden.

Åssiden i overgangen fra landsbygd til tettbygget by. Åssiden skole fikk de to fløyene i 1957 og gymsalen bak i 1962. Foto fra Tor Adler Knudsen.

Etter overføringen av Åssiden fra Lier i 1951 begynte Drammen umiddelbart planleggingen av den nye bydelen. Mange husbyggere ville kjøpe byggetomter, men kommunen ønsket kontroll. Den kjøpte derfor opp grunn fra bøndene i området, i løpet av kort tid hele 350 dekar. Et problem var imidlertid at byplankontoret hadde liten kapasitet til å ferdigstille reguleringsplaner, slik at byggingen kunne starte. Men etter hvert kom byggingen i gang. Det ble bygd både eneboliger, tomannsboliger, blokker og punkthus.

De første boligene ble lagt på den flate og lett utbyggbare innmarka til gårdene, i ei tid da jordvern ikke var et tema. Etter hvert krøp bebyggelsen oppover i den skogkledde dalsida. Variasjonen i boligtyper ble stor, og hovedinntrykket man får av Åssiden i dag er at dette er en bydel utviklet gjennom de siste nærmere 70 år. Her er imidlertid bevart deler av den eldre gårdsbebyggelsen fra den gang Åssiden var en del av jordbruksbygda Lier.

Kilder:

«Liers historie». Bind VI av Steffen Gausemel.

«Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie». Bind V. Av Berit Nøkleby.

«Hus for folk flest.» Av Jo Sellæg. I «Drammen. By i utvikling gjennom 400 år.»

«1951-1980. Den store småbyen». Av Jo Sellæg. I «Drammen. By i utvikling gjennom 400 år

Likte du artikkelen?

Bestill et abonnement

Bestill her!