Norges mest royale by i unionstiden

De av oss som har hatt historieundervisning på skolen, sitter sannsynligvis igjen med det inntrykket at perioden mellom 1814 og 1905 var en tid preget av opposisjon mot alt som ble forbundet med svensk overformynderi i forhold til rendyrket norsk nasjonalisme.

Av Kjell Buene

Dette er sannsynligvis korrekt når det gjelder kultureliten både i hovedstaden og de fleste andre steder i Norge, hvor man i det hele tatt var opptatt av den slags politiske spørsmål. Det må finnes noen årsaker til at oppslutningen om unionen i Østlandets største sjøfartsby, som likevel var en småby med sine 8 200 innbyggere, tilsynelatende var så mye større enn alle andre steder.

Store klasseforskjeller

Klasseforskjellene i Drammen var ikke mindre her enn i andre byer. Arbeidere og håndverkere og Drammens kondisjonerte familier levde i hver sin sosiale verden, og hadde minimal omgang med andre enn personer fra sin egen stand. Selv språket var forskjellig. De som hadde en eller annen form for utdanning, både skrev og snakket en form for dansk- norsk ispedd noen latinske fremmedord, mens vanlige folk brukte sin lokale dialekt i tale og skrift, i den grad de kunne lese og skrive.

St. Olavs Klub var byens mest eksklusive forsamling, som hadde eksistert siden 1799, og bestod utelukkende av menn fra byens kondisjonerte familier. De kunne daglig møtes i klubbens lokaler for å lese aviser, diskutere og spille kort. Byens desidert største skipsreder, Erik Børresen, er omtalt som en lidenskapelig whistspiller, men en ubehagelig makker som ikke tålte å tape. Fire ganger i året ble det arrangert større festligheter. Det skjedde på grunnlovsdagen 17. mai, på unionsdagen med Sverige 4. november, på den regjerende kongens fødselsdag, og ikke minst på nyttårsballet. To andre foreninger, Oppmuntringen fra 1830- tallet og Vennekredsen i 1842 rekrutterte også sine medlemmer fra byens fineste sjikt, og arrangerte sine ukentlige klubbaftener med musikk, opplesninger, tablåer og dans. Drammens Sømandsforening, landets og sannsynligvis verdens eldste sjømannsforening ble stiftet i 1843, men det var en forening der bare skipsførere den gang kunne bli medlem.

For de musikkinteresserte var Selskabet Harmonien et alternativ (eller supplement), med komponisten Christian Blom som den viktigste drivkraften. Den 17. januar 1847 vet vi at dronning Josephines fødselsdag ble behørig feiret med et storslagent ball. Josephines navnetrekk prydet husfasaden, og under en eikekrans med «Tre kronor» kunne man lese: «For Oscars Viv, den Ædle blant Quinder, der tørrer den Graad, som useet rinder, der signes fra Swithjod (gammelnorsk for Sverige) til Skagastøls tinder, Erkjendtligheds Krandse vort Fædreland binder.»

De svenske kongene var populære i Drammen

Oscar I, som regjerte fra 1844 har neppe personlig gjestet Drammen. Likevel fikk han et dampskip oppkalt etter seg, «Prins Oscar» som fra 1839 gikk i fast rute mellom Drammen og Christiania. «Prins Oscars gate» fikk sitt offisielle navn i 1869 og «Prins Oscars utsikt» i Bragernesåsen ved Klopptjern fra ca. 1880. Forklaringen på den svenske prinsens popularitet i Drammen, er sannsynligvis at kronprinsen i 5 år fra 1815 til 1820 hadde pressemannen (og grunnleggeren av Drammens Tidende) Niels Wulfsberg som privatlærer i norsk mens han bodde i Stockholm. Oscar skulle vise seg å bli en populær konge og norgesvenn fra han som norsk visekonge i 1824, «førte forsete for den norske regjering» i Kristiania fram til sin død i 1859. Det er jo ganske bemerkelesverdig at ingen danske eller norske konger er funnet verdige til den samme ære, å få en gate oppkalt etter seg i Drammen.

Kong Oscar II med hele familien rundt seg. Vi må tro at dette bildet hang på veggen i mange kongetro hjem i Drammen i årene opp mot 1905. Foto Torkild Alsvik.

Oscar Is etterfølger, Carl XV vet vi imidlertid med sikkerhet at gjestet byen vår. Den 12 oktober 1868 foretok han den offisielle åpningen av Randsfjordbanen, som riktignok allerede hadde vært i drift i nesten to år. Dagen etter ble det arrangert et borgerball på stadshauptmand og trelasthandler Niels Baches prakteiendom, Fløia, der både kongen og dronning Louise var innkvartert. I den anledning publiserte bladet Vikingen følgende dikt: «I Drammen man vil holde en fest, tre samfulle dager til ende. Og konge og dronning ble innbudt til fest, og amtmann og biskop og doktor og prest, og prins og prinsesse, den hele noblesse, til Drammen ble innbudt med klingende spill».

Frimurerlosjen var nær knyttet til Sverige

På det som i dag kalles Losjeplassen, på Bragernes selvfølgelig, hvor flertallet av byens kondisjonerte innbyggere bodde, ble Drammens første og Norges andre frimurerlosje stiftet. Det var sognepresten i Lier og Åssiden og overlæreren ved Drammen lærde skole, som innviet de «23 frie og antagne murerridderbrødrene i den verdige St. Johanneslosjen Oscar til den flammende Stjerne den 28. januar 1826». Men arbeidet i den nye losjen gikk ikke så bra som man hadde håpet, og den 15. april 1835 ble losjen i Drammen nedlagt og overført til Kristiania. Tidene forandret seg imidlertid, og den 10. oktober 1877 ble frimurerlosjen «Gustav til den ledende Stjerne» stiftet av kong Oscar II som selv var ivrig frimurer. Han ser ut til å ha tatt turen til Drammen ens ærend for å innvie den nye losjen, som lever i beste velgående den dag i dag.

Noe av forklaringen på at begge de to eldste losjene i Drammen ble oppkalt etter svenske konger, er at alle de svenske kongene på 1800- tallet var ivrige frimurerbrødre. Likevel er det påfallende at bare Drammen og ikke en eneste annen by i vårt vidstrakte land har valgt å bruke de svenske kongenes navn når de stiftet sine losjer. I Hønefoss for eksempel heter losjen «Halvdan Svarte til det gyldne Sverd» og i Kongsberg «Christian til det edle Sølv».

Sjømannsforeningens kamp for unionen

Byfogd og magistrat Christian August Selmer var fra 1871 stortingsrepresentant for Drammen. I 1874 ble han statsråd og fra 1880 statsminister. Han forsvarte hele tiden konstitusjonen og svenskekongens rett til å nedlegge veto i statsrådssaker. Dette førte til at det ble reist riksrettsak mot ham og hans ministre, og ved dom av 27.02 1884 ble han fradømt sitt embete som statsminister.

Det må i høy grad sies å være en sjeldenhet at politiske spørsmål sto på dagsorden i Drammens Sømandsforening, men etter riksrettsdommen kom styret med en henstilling til foreningens medlemmer om «å gjøre seg stemmeberettiget ved at aflægge Ed til Konstitutionen, så Sømandstanden ved Valgene kunde øve den innflytelse hvortil den var berettiget». Det var nemlig nødvendig å forhåndsregistrere seg den gang for å få lov til å avgi stemme ved kommune- og stortingsvalg. Det er liten tvil om at riksrettsdommen og deres bysbarn, statsminister Selmers avskjed, hadde satt sinnene i kok. Sympatien blant Sjømannsforeningens medlemmer gikk så avgjort i konservativ retning, ikke bare her i byen. Som en kuriositet kan nevnes at en reder i en av våre nabobyer døpte skipet sitt «Absolut Veto».

Drammen sjømannsforening, som bare var for sjøoffiserer, hadde et godt forhold til det svenske konsulatvesenet og var lojale overfor kongen. Det kommer fram på foreningens første fane som har unionsmerket – den såkalte sildesalaten – oppe i venstre hjørne. Det er ikke til hinder for at det norsk-nasjonale vikingskipet er hovedmotiv på fanen. Foto fra Kjell Buene: Sjøfartsbyen Drammen, Drammen 2010.

Den direkte foranledningen til den til dels voldsomme reaksjonen i alle landets sjømannsforeninger til støtte for svenskekongens veto, var forslaget fra venstrepolitikerne Berner og Sverdrup om at vi i Norge skulle fjerne unionsmerket, populært kalt sildesalaten, fra vårt nasjonalflagg. Sjømannsforeningene var jo på den tiden i realiteten skipperforeninger, og de få gangene de uttalte seg om politisk brennbare spørsmål, var resolusjonene snarere diktert ut fra de praktiske erfaringene man i en internasjonal bransje satt inne med. Svenskene hadde etter at navigasjonsakten (The Navigation Act) ble opphevet i 1849 opparbeidet et nettverk av avtaler med havnemyndighetene over hele verden, som norske redere kunne nyte godt av. Det var frykten for å miste disse rettighetene som lå til grunn for den bitre konflikten med flertallet av folket som hyldet de nasjonale strømningene.

En gruppe unge drammensere feirer 17 mai noen få år før 1905. Sju av dem har flagg med unionsmerke, mens to har rene norske flagg. Mannen til venstre holder en fane og har en bæresele rundt livet, så dette ser ut som en forening som feirer dagen. Foto Drammens museum.

Flaggsaken som splittet byens befolkning

Til møtet den 7. mars 1879 i Drammens Sømandsforening hadde medlemmene møtt mannjevnt fram, og følgende resolusjon ble enstemmig vedtatt: «Forsamlingen finder at Unionsmærket i vort Nationalflag bør beholdes, først fordi man betragter det som en Æressag for vort Land ligeoverfor Udlandet ved et synlig Tegn at vise sin Glæde og Stolthed over Foreningen med Sverige; dernæst fordi Flagget er blevet os dyrebart som det Mærke under hvilket vor Koffardiflaade fra en ringe, uanselig Stilling har svunget sig op til en af Verdens anseeligste Flaader, og endelig fordi praktisk Henseende taler imod enhver Forandring i et Flag som har vundet et saadant Fodfæste som vort over nær sagt hele den civiliserede Verden».

Sjømannsforeningens konservative syn ligger også til grunn for vedtaket om å delta i det hyldningstoget for kongen, som Yngre Konservative Forening hadde innbudt til den 5. juli 1892. Drammens Sømandsforening fane ble båret i spissen for foreningens medlemmer og andre deltakere fra Drammen.

Selv om Drammens Sømandsforening utad ønsket å fremstå som en upolitisk fagforening for sine ca. 80 medlemmer, virket den upolitiske profilen langt fra overbevisende på venstresidens representanter i vår by. Da 17. mai komiteen i 1896 sendte en anmodning til sjømannsforeningen om å delta i borgertoget, ble det enstemmig vedtatt at man bare ville delta i årets 17. mai tog dersom alle flagg ble sløyfet, «da foreningen under ingen omstendigheter ville gå i et tog hvor det rene flagget (uten unionsmerket) var representert». Året etter ble spørsmålet drøftet igjen med samme resultat: «Ingen deltagelse  i et tog med det rene flagget uten unionsmerke». I 1898 kom spørsmålet opp igjen, men da ble beslutningen omgjort etter at en ekstraordinær generalforsamling med 17 mot 8 stemmer vedtok at foreningen skulle delta under sin fane med to unionsmerkede flagg ved siden av.

Byens stortingsmenn ønsket å bevare unionen

Drammens Tidende var i alle år en Høireavis. Fra 1903 da George Francis Hagerup ble valgt til stortingspresident, fulgte avisen til å begynne med lojalt partiets linje og støttet regjeringen Hagerups viktigste programpost: «Konsulatsakens løsning ved fortsatt forhandling». Men etter hvert som stemningen i folket mer og mer svingte i retning av unionsoppløsning, svingte   avisen etter. Byens to stortingsmenn var blant de siste som inntok dette standpunktet, avisa deres var tidligere ute.

Så sent som 10. februar 1905 slo Drammens Tidende opp et brev fra Stortinget. Brevet er ikke signert, men det er stor sjanse for at det ble skrevet av en av byens to stortingsmenn, kjøpmann Hans Hansen eller Albert Hansen, begge valgt fra Høire. Brevet tok utgangspunkt i at regjeringen til Hagerup hadde sagt at den kunne vurdere å gå av etter at forhandlingene med Sverige hadde brutt sammen. Avsenderen var derimot av den oppfatning at regjeringen ikke burde gå. Han skriver at stemningen som hadde bygget seg opp blant folk, var av forbigående art. Ved nærmere ettertanke ville folk sikkert «finne at det dog er en smule betryggelse ved unionen, spesielt overfor en større østlig stormakt, som man har grunn til å tro særlig setter pris på våre nordlige landsdeler». Sverige og Norge samlet skulle altså stå sterkere hvis det skulle komme et angrep fra Russland.

Da spørsmålet om konsulatsaken skulle behandles i Odelstinget i Stortinget, fremmet Hagerup sitt forslag om å utsette behandlingen av loven, og Drammens Tidende refererer fra debatten at: «Albert Hansen uttalte seg kortelig i samme retning.  Likeså Hans Hansen». Til slutt på møtet ble det holdt en prøveavstemning der «Hagerups forslag om ikke- behandling forkastedes med 82 mot 6 stemmer». Avisa navnga de 6, før referatet avsluttes med: «Konsulatloven vedtoges deretter enstemmig og uten debatt».

Men det skjedde altså først den 18. mai, mindre enn tre uker før Stortinget gjorde det historiske vedtaket om unionsoppløsning den 7. juni 1905.       

Forsoningen i 1905

Vi vet alle hvordan den 91 år lange unionen med Sverige endte på fredelig vis. Da konsulatsaken førte til det norske vedtaket om unionsoppløsning, smertet det kong Oscar II dypt. Likevel satte han hele sin autoritet inn på at bruddet ikke skulle føre til krig. En sterk politisk opinion i Sverige så på unionsoppløsningen som en nasjonal svensk fiasko og utpekte kongen som hovedansvarlig. For å rettferdiggjøre sin politikk overfor historiens dom, brukte han derfor sine siste år til å skrive sine memoarer. De ble offentliggjort først i 1960, men brakte egentlig ikke noe nytt ut over det som allerede var kjent på forhånd.

De store rikspolitiske begivenhetene i 1905 ser imidlertid ikke ut til å ha etterlatt noen spor i protokollene til Drammens Sømandsforening, bortsett fra at det ble sendt et hilsningstelegram til den vordende konge den 17. november. Som takk ga kong Haakon VII audiens til en representant for hver av landets sjømannsforeninger på slottet. På generalforsamlingen i 1906 foreslo S. O. Svendsen at man skulle ta konsekvensen av det nye kongevalg og fjerne bildet av kong Oscar fra møtesalen, men dette forslaget ble kontant nedstemt av forsamlingen mot 4 stemmer.