Alf Arnesen: Med barken «Alexandra»

Opp gjennom årene var det hundrevis, kanskje flere tusen, sjøfolk som kom til Drammen. Seilasen over Nordsjøen var ikke alltid ufarlig. Vi gjengir her en del av drammenseren Alf Arnesens tur med barken «Alexandra» i 1920. Han får representere de mange nordsjøfarerne som har opplevd dramatiske turer til og fra Drammen.
Alf Arnesen mønstret på som dekksgutt i 1920 og fikk noen turer med både seilskip og motorskip. Her forteller han om en ikke ufarlig tur med barken «Alexandra».

Av Alf Arnesen

Så kom da endelig brevet om at jeg skulle mønstre på bark «Alexandra» i København den 24/1-1920 som dekksgutt med kr 110,- pr mnd. Det var bare dager om å gjøre, så mor og jeg fikk fart på oss med alt som en dekksgutt på en seilskute trenger. Jeg møtte det nye mannskapet i Sandefjord, og samlet tok vi toget til København. «Alexandra» lå fortøyet ved Islands brygge og virket alt annet enn lokkende der den lå med sine himmelstrebende master og rær i vinterkuldens regn og isnende vind. Heldigvis ante jeg heller ikke at jeg om få dager skulle ligge oppå disse rærne i kuling og snøføyke og kjempe mot stiv seilduk.

«Alexandra» var altså en 3-mastet bark på 2400 tonn, bygget av stål i Clyde i 1890. Den var nylig kommet fra Australia med kornlast, var utlosset og mannskapet avmønstret. Dekkshuset, som kalles ruffen, vårt fremtidige hjem, lå i akterkant av fokkemasten. Mannskapet på 12 holdt til i forreste delen. Så kom seilkøya, et rom for gamle og nye seil og seilmakerens arbeidsrom, deretter byssa hvor stuerten regjerte, og i akterkant av dekkshuset lugar for seilmaker og båtsmann. Mannskapet på 12 fordelte seg slik: 6 matroser, 4 lettmatroser, 1 jungmann og 1 dekksgutt. Helt akterut bodde skipperen med salong, sovelugar, bad og water. Her lå også lugaren for 1. styrmann, 2. styrmann og stuert. Kaptein Andersen fra Tjøme var ca 60 år, tykk og rund og alltid i godt humør. En seilskuteskipper var i grunnen enehersker om bord. Hans ordre kunne aldri diskuteres. Førstestyrmann, fra Nøtterø, var også noe opp i årene. En grei mann å jobbe for. 2. styrmann, i 40 årene, var ikke så lett å gjøre til lags, og dessverre kom jeg fra første stund i unåde hos ham – (fordømte grosserersønn!). Og det var min egen skyld. Jeg fikk ordre av 2. styrmann om å være vaktmann til kl. 12 om natten en lørdag. Jeg var så dum å gå inn i ruffen og se på karene spille kort i stedet for å gå på dekk. Plutselig går døren opp, og der sto både 1. styrmann og 2. styrmann. Så mye kjeft har jeg aldri fått verken før eller siden. Men den var fortjent og lærte meg at plikt går foran alt om bord.

Vi skulle til Statene i ballast og trengte 300 tonn sand i rommet. I 3 dager sto jungmann og jeg nedi rommet og trimmet sand så vi var tvers av i ryggen om kvelden. Her fikk vi også erfare at vi hadde rotter om bord. Vi syntes det var uhyggelig mange av dem, men uhyggelig mange flere skulle det bli by and by! Skuta hadde jo hatt kornlast fra Australia, og da var det vanskelig å unngå disse beistene. På dekk var det travelt med å gjøre skuta klar for langfart, og jeg fikk full anledning til å gjøre meg kjent med gordinger og gitaug og braser og fall og mange andre ting. I riggen var det jo også nok å gjøre, og jeg fikk prøve meg både på vanter og rær og fant at det i grunnen var en spennende sport. Vi skulle ha ned begge røylrærne. Dem fikk vi ikke bruk for over Atlanteren på vinterstid. Jeg så med beundring på en av matrosene som kom seg helt opp på kulen for å feste en blokk på toppen. At jeg skulle der opp selv siden, falt meg ikke inn.

«Alexandra» ved kai. Foto etter Alf Arnesen.

Skuta var nå så å si seilklar og sjøvakter satt, og vi gikk daglig og ventet spent på ordre fra rederiet. Hadde jo flere dager ligget ute på reden for anker. Så kom beskjeden om at taubåt skulle ta oss ut i slutten av uken, og lørdag morgen hadde vi den langs siden. Det var vanlig at de store seilskutene ble tauet over til norskekysten og et stykke nordover for så å seile nordenom Skottland.  Været var fint med frisk bris, så vi førte forre og store mersseil = stump, og store stengestagseil. Her var det ikke snakk om å betenke seg for en førstereisgutt; det var bare å entre til værs i tempo med de andre, og ut på mersråen og løsne seisingene rundt råen. Ned på dekk igjen til braser og skjøt. Dette gikk jo fint, og jeg begynte å føle meg som en sjømann. Ved middagstider søndag tyknet det til med snøføyke og stiv kuling fra sydvest. Og de seil vi hadde oppe, måtte berges.

Her fikk jeg sannelig min første prøve i riggen under kuling. Den våte seilduken var halvt stiv av snø og kulde så den nesten ikke lot seg bøye. Endelig, etter et endeløst slit syntes jeg, fikk vi bukt med seilene og styrbords vakt, som jeg tilhørte, skulle ha frivakt fra 8 til 12 natt. Ikke før var vi i ruffen, så lød styrmannsfløyten skingrende og «alle mann på dekk». Tross vi ikke hadde et seil oppe, hadde vi greid å ta igjen taubåten, den tykke slepewiren brakk, og taubåten forsvant for oss i natten. Vi hadde kommet et stykke innenskjærs, og uten taubåt og uten et seil bar det innover i bælmørke uten kjennskap til farvannet. Vi satte forre stengestagseil for styringens skyld. Skipperen kalte oss alle akterut og ga oss et par solide drammer. Brenningen kunne vi skimte av og til om styrbord og babord, og skipperen ga ordre om å gjøre klar ankrene. Dette er ikke gjort i en håndvending, og under arbeidet med ankrene, kjører skuta med et veldig brak på land og la seg over på siden. Vi ramlet jo overende, men kom oss på bena og sprang i vann til høyt på leggen akterover til livbåten som var gjort klar. Vi ble liggende i nærheten av skuta en tid, men da det ikke skjedde noe mer, gikk vi om bord igjen og pakket sakene våre. Alt dette foregikk ved 2-3 tiden om natten i snøfokk og stiv kuling, så det var vel ikke så rart om jeg var redd og følte meg hjelpeløs mens dette pågikk. Kommet om bord ble det jo mer som en spennende opplevelse. Jeg glemte jo å fortelle at vi satte opp nødraketter etter at sleperne var brukket, og da kom også en ny taubåt ut av mørket og fikk sleper om bord, men også denne brakk og båten forsvant i snøfokket. Mens vi ventet på dagslys, hadde stuerten fått fyr på byssa og fikk i stand mat og kaffe til oss, noe som smakte vidunderlig. Vinden hadde løyet betydelig, det sluttet å snø, og ettersom grålysningen skiftet til lys morgen, fikk vi se hvor vi hadde strandet.

Det viste seg at vi var kommet igjennom et temmelig smalt sund et sted mellom Kopervik og Haugesund og lå med baugen høyt oppe på en holme midt i innløpet. Heldig for oss at vi hadde sluppet gjennom sundet. Ellers ville det nok gått verre. Snart hadde vi tre taubåter omkring oss som skulle prøve å trekke oss av, men forgjeves. Det vi da hadde å gjøre, var å trimme ballasten akterover, og etter fire døgns slit, lyktes det å trekke skuta av. Med to taubåter for baugen ble vi så slept til Bergen og rett i Laksevåg dokk. Her ble det meste av besetningen avmønstret, mens jeg selv ble stående om bord som vaktmann. Det ble lange kjedelige uker fremover.

Reparasjonen tok atskillig lengre tid enn ventet. Heldigvis fikk jeg vite av min mor at hennes eldste søster bodde i Bergen; tante Laura og onkel Henrik Magnus. Jeg var der til middag flere ganger og hadde det hyggelig. Omsider fikk vi beskjed om at vi kunne bli seilklare like før påske. I god tid fikk vi nytt mannskap om bord. Det var nok å gjøre; trimme ballasten og stemple den med tykk plank. Gå over hele riggen, men den hadde heldigvis greid seg bra tross påkjenningen. Røilrærne som ble tatt ned i København, ble nå sendt til værs igjen. Det var jo blitt langt på vinteren alt. Vi fikk fire karer fra Bergen, en av dem var mønstret som dekksgutt. Etter råd fra et par eldre karer, gikk jeg til skipperen og spurte om å få jungmannsjobb nå som vi fikk ny dekksgutt. Det gikk i orden, og glad var jeg, ikke minst da hyren gikk opp fra 110,- til 200,- per måned. Dekksgutten, en ung malersvenn, var en kjekk kar, og vi ble fine venner og delte drittjobbene mellom oss best mulig. Vi fikk noen østlendinger også om bord, og det vise seg at vi hadde to som spilte trekkspill, 1 fløyte og jeg mandolin.  Rene orkesteret som vi fikk mye glede av underveis.

Alf til rors på «Alexandra». Foto etter Alf Arnesen.

Storm

Fra rederiet kom seilordre til Savannah for ordre, og et par dager før påske kom taubåt og tauet oss ut i rom sjø. Været var fint med frisk bris, og det ble et hektisk liv om bord med alle mann til å sette seil. Det var da på fokkemasten fokk, undre og øvre mersseil, undre og øvre bramseil og røil. Det samme på stormasten. På mesanmasten mesan og toppseil. Dertil noen stagseil – i alt 18 seil. Om bord på «Alexandra» fantes ikke noen maskinelle hjelpemidler, bare håndkraft. Når mers, bram og røyl skulle heises, ble det alle mann ved fallet, og gjerne en forsanger av de eldste. Det ble de yngstes jobb å løsne seilene på rærne, og Johannes, malersvennen, og jeg ble sendt på forre røil. Det var gammel skikk å sende guttene helt til topps fra første dag. Det ble mye klatring i vevlingene oppover, først til merset, videre til bram saling og derfra opp til røilen, den 6. råen nedenfra. Det gjaldt å holde seg godt fast: «one hand for the ship and one hand for yourself». Så var det å entre sidelengs utover råen med bena plassert i perten under råen. Seisingen ble løsnet ytterst på råen og innover, og dermed ble seilet hengende løst ferdig til å strekkes fra dekk. Etter røilen var det å entre ned på øvre og nedre bramrå og gjøre det samme. På de nedre rær ble flere av mannskapet til hjelp. Imens ble Johannes og jeg sendt på store røilråen for å gjøre det samme der. Det var to slitne, men temmelig stolte gutter som endelig kom ned fra riggen. Det var første gangen, og det var gått bra. Ikke fordi at noen sa noe om det. Det skulle så være. Under seilsettingen hadde vi heldigvis ganske smul sjø, men den vokste etter hvert, og etter så lang tid ved land, måtte jeg atter lide sjøsykens kvaler et par dager. Så var det over.

Med kurs nordenom Skottland hadde vi hele påskeuken fint vær og fair vind, så jeg fikk god anledning til å gjøre meg fortrolig med den daglige jobbingen på dekk og i rigg, og ikke minst stå til rors. Med den friske brisen var det en fryd å føle den svære skuta med sine 18-20 seil i topp føye seg etter rormannens minste bevegelse av rattet. Men det krevet også den største aktsomhet; kursen skulle holdes etter den oppgitte kompasskurs.

Vi fikk etter hvert økende vind og stadig fallende barometer. Vinden dreide snart over til stiv kuling fra nord og stor opprørt sjø som til slutt ble til full storm. Det var alle mann på dekk døgnet rundt, da samtlige seil måtte beslås. Vi prøvde å ha oppe en jager, men den blåste fra liket etter noen minutter. Vi hadde nå ikke annet å gjøre enn å seile unna været uten et seil oppe. Tre mann ble surret til rattet, en på hver side og en rett foran. Vi seilte jo i ballast og måtte for all del passe på å holde unna været. Med de veldige sjøene aktenfra ville vi gå rundt hvis vi skulle få dem på tvers. Det er rent utrolig hvor kolossale sjøene kan bli. Når de kom veltende mot akterskipet, var det som å se hele Bragernesåsen komme mot deg. Et under å føle hvordan gamle «Alexandra» løftet på bakparten og dermed skled ned i avgrunnen, for der å belage seg på å ta imot en ny kjempesjø. Både skipperen og styrmennene måtte siden medgi at det var det verste vær de hadde opplevd. Fra første uværsdag ble det strukket en wire helt aktenfor poppen og langs midtskips til ruffen. På wiren ble det tredd stropper til å putte armen inni. Sjøen fylte jo stadig vekk hele dekket så det var umulig å komme forut på annen måte. Vi måtte jo frem til ruffen og slenge oss nedpå køyene våre av og til. Med den veldige sjøgangen var alt i ruffen snudd opp ned. Ulltepper og sukret melk og tøy med mere, i en tøyse. Men for oss som ble avløst var det bare å komme i køya med oljeklær og sjøstøvler på. Stuerten hadde merkelig nok greid å få varmet på kaffekjelen, og det hjalp oss meget sammen med de beinharde skipskjeksene. En ukes tid holdt stormen seg, og ble en hard påkjenning for oss alle. Ikke minst om nettene var kampen for å holde skuta unna været et hardt fysisk og psykisk press. Vindstyrken avtok etter hvert betraktelig, og kapteinen ga ordre til å sette fokk, undre forre mers og et par stagseil. Vi skulle snart komme i en situasjon om mulig farligere enn under stormen. Vinden stilnet nemlig etter hvert helt, og med de veldige dønningene etter uværet kunne «Alexandra» når som helst slingre seg på tvers av sjøen og kantre.

(Teksten er et utsnitt fra Alf Arnesens bok «To år foran masten» som er tilrettelagt av Jorunn Arnesen og Finn Arnesen.